Vondt å være fattig
Fattigdommen var stor i familien der hun vokste opp sammen med foreldrene og noen eldre søsken i Sikasso, vest i Mali. Hun har gått seks år på skolen.
– Jeg likte skolen, og var en av de beste i klassen. Men det var så mye å gjøre hjemme, og foreldrene mine mente at skole ikke var viktig for ei jente, så jeg måtte slutte, sier hun. Batouma vet hva det er å være fattig.
– Det er vondt når du ikke har nok mat til barna dine, eller du ikke kan kjøpe medisiner, sende barna dine til skolen, eller kjøpe andre ting vi trenger, sier den unge kvinnen. Rundt henne kryper tvillingene, en gutt og ei jente som er to år gamle. Den eldste datteren er ikke med i dag.
– Jeg vil at alle barna mine skal få en utdanning.
Men må vi spare og ikke har penger til at barna våre kan gå på skolen, må jentene slutte.
– Jeg vil at alle barna mine skal få en utdanning. Det er viktig for dem, og for meg. Men må vi spare og ikke har penger til at barna våre kan gå på skolen, må jentene slutte. De kommer til å bli giftet bort, og hvorfor skal vi betale for deres utdanning da? Men aller helst vil jeg at alle skal gå på skole, og få den utdanningen jeg aldri fikk fullføre, sier hun.
Selv giftet hun seg da hun var 18 år gammel. Ekteskapet var arrangert, og hun har akseptert at mannen kan ta flere koner, dersom han ønsker det. Det har hun skrevet under på.
– Vi har en avtale om det, og det er helt i orden. Det er slik det er her, sier 22-åringen.
På symaskinen trekker hun frem undertråden og tråkker på pedalen. Stoffet hun har klippet skal bli en kjole til en voksen dame. En mann kommer forbi. Han skal til en av de andre bodene på plassen. En gutt stopper og spør henne om noe før han går videre.
Batouma kan fortsatt sy et par timer i den stekende middagssolen, før hun må hjem og stelle for barna. Etter det, i den svalere ettermiddagen, skal hun gjøre ferdig kundens kjole. Så vil hun begynne på den neste bestillingen, og holde på en stund, helt til mørket faller på og hun må gi seg.
Tekst og foto: Egil Mongstad