Tar vare på ordene
Kota Malla smiler og underviser barna . «Hva heter dette, hvordan uttaler du dette, kan du telle til fem på Koch?» Og barna svarer. Iivrige kommer de frem, en etter en, og peker og forteller, snakker og ser spørrende på læreren når de ikke forstår. Så synger de litt, klapper og Kota Malla forteller litt før de fortsetter.
– Jeg elsker å undervise. De er ivrige, de vil lære, og det er så bra at vi har fått skriftspråk og bøker som gjør at vi nå kan lese på vårt eget morsmål. De elsker å se i bøkene, de kjenner igjen ting de ser på bildene. Slik bevarer vi språket vårt. Det betyr så mye for barna og motivasjonen deres, og det er viktig for foreldrene og kulturen vår. Med vårt eget skriftspråk kan vi ta vare på ordene våre, slik at de aldri blir borte. Og når undervisningen andre skoleår er på Bangla, vil barna lære bedre når de skal fortsette skolegang i den offentlige skolen, som bare er på Bangla, sier Kota Malla.
Med vårt eget skriftspråk kan vi ta vare på ordene våre, slik at de aldri blir borte.
MIstet mye
– Vi har mistet så mye. Da vi kjempet for vår frihet mot Pakistan i 1971, var det mange som flyktet til India. Da vi kom tilbake, var jorden vi hadde eid i flere generasjoner blitt stjålet av bangladeshere. Nå eier vi svært lite land, og de fleste av oss her er blitt dagarbeidere. Derfor er språket vårt så viktig. Myndighetene er ikke interessert i oss og vil ikke bruke penger på at vi får et språk. Derfor er det CARITAS og dere har gjort så viktig, sier Suqol Krishor Koch, som er lærer og underviser i barneskolen.
– Det betyr så uendelig mye for oss, sier han.
I klasserommet synger lærer Kota Malla og barna en sang om tradisjoner, kultur og historie. Med eget skriftspråk vil de være med å endre sin egen og sitt lokalsamfunn sin fremtid.
Tekst og foto: Egil Mongstad