2022-bangladesh-caritas-preschool-koch-foto-egil-mongstad-(3)
Lærer Kota Malla Koch bukker dypt og ønsker en av elevene velkommen til skolen. Slik møter hun alle barna hver dag de kommer til skolen.

Spennende skoledag med eget skriftspråk

Det er en ny skoledag på Rangita førskole i landsbyen Rangita i Sherpur nord i Bangladesh. Barna stiller opp og går en og en frem til en plakat med et bilde av hver elev. Så peker de på bildet av seg selv, sier navnet sitt og «God morgen, lærer».

kartmarkor-magentaBangladesh, Rangita

 


Inne i skolestua stiller de 15 barna opp på to rekker. Alle er i fire – fem års alderen. På veggene henger det plakater, tegninger og store bilder. Her er bokstaver og bilder av frukter, grønnsaker og dyr, alt skrevet på morsmålet Koch. På den ene veggen er det en tegning av Mor Teresa. På en plakat er tallene fra en til 20 skrevet med bokstaver, og på veggene henger plakater med det bengalske alfabetet. 

Truet språk
– Har dere spist i dag, og har dere vasket hendene med såpe og pusset tennene, spør læreren, Kota Malla Koch på Koch-språket og smiler. Barna nikker, smiler og forteller høylytt at det har de. 

Språket deres snakkes av den etniske minoriteten Koch i Bangladesh, India og Nepal. Ifølge en oversikt fra 2011 finnes det i dag bare rundt 37 000 mennesker som tilhører denne folkegruppen og snakker språket, som er et truet språk, ifølge UNESCO. 5000 av dem lever nord-øst i Bangladesh. 

Så synger de en sang om det å få besøk og om å møte andre mennesker og hvordan vi kan hjelpe hverandre og lære av hverandre.

At vi har fått vårt eget skriftspråk er så viktig for vår identitet som urfolk.

Eget skriftspråk
Skolen drives av Strømmestiftelsens samarbeidsorganisasjon CARITAS, og er den eneste førskolen i området. De fleste av de 107 familiene som bor her tilhører denne minoriteten.

Barna går to år på førskolen før de fortsetter i den offentlige skolen. Det første året får de undervisningen på sitt eget morsmål. Det andre året lærer de Bangla, slik at de kan møte den offentlige skolen med litt kunnskap i Bangla. 

Styrker identiteten
De siste tre årene har Strømmestiftelsen betalt for å utvikle et eget skriftspråk for Koch-målet.  
– At vi har fått vårt eget skriftspråk er så viktig for vår identitet som urfolk. Uten skriftspråk hadde vi mistet både språket og identiteten vår. Nå lærer de sanger, dikt og fortellinger om vår egen kultur og tradisjon på vårt eget språk. Det betyr så mye, sier Gunjo Malla Koch, mor til et av barna i førskolen.


 

2022-bangladesh-caritas-preschool-koch-foto-egil-mongstad-(1)

Jeg elsker å undervise!

– Jeg elsker å undervise, og det er så bra at vi har fått bøker som gjør at vi nå kan lese på vårt eget morsmål, sier Kota Malla.

2022-bangladesh-caritas-preschool-koch-foto-egil-mongstad-(2)

Forteller historier

Kota Malla har samlet barna og bruker ofte tid til å lese og fortelle historier for dem. Ivrig rekker de opp hendene. 

Tar vare på ordene
Kota Malla smiler og underviser barna . «Hva heter dette, hvordan uttaler du dette, kan du telle til fem på Koch?» Og barna svarer. Iivrige kommer de frem, en etter en, og peker og forteller, snakker og ser spørrende på læreren når de ikke forstår. Så synger de litt, klapper og Kota Malla forteller litt før de fortsetter. 

– Jeg elsker å undervise. De er ivrige, de vil lære, og det er så bra at vi har fått skriftspråk og bøker som gjør at vi nå kan lese på vårt eget morsmål. De elsker å se i bøkene, de kjenner igjen ting de ser på bildene. Slik bevarer vi språket vårt. Det betyr så mye for barna og motivasjonen deres, og det er viktig for foreldrene og kulturen vår. Med vårt eget skriftspråk kan vi ta vare på ordene våre, slik at de aldri blir borte. Og når undervisningen andre skoleår er på Bangla, vil barna lære bedre når de skal fortsette skolegang i den offentlige skolen, som bare er på Bangla, sier Kota Malla. 

Med vårt eget skriftspråk kan vi ta vare på ordene våre, slik at de aldri blir borte.

MIstet mye
– Vi har mistet så mye. Da vi kjempet for vår frihet mot Pakistan i 1971, var det mange som flyktet til India. Da vi kom tilbake, var jorden vi hadde eid i flere generasjoner blitt stjålet av bangladeshere. Nå eier vi svært lite land, og de fleste av oss her er blitt dagarbeidere. Derfor er språket vårt så viktig. Myndighetene er ikke interessert i oss og vil ikke bruke penger på at vi får et språk. Derfor er det CARITAS og dere har gjort så viktig, sier Suqol Krishor Koch, som er lærer og underviser i barneskolen. 

– Det betyr så uendelig mye for oss, sier han. 
I klasserommet synger lærer Kota Malla og barna en sang om tradisjoner, kultur og historie. Med eget skriftspråk vil de være med å endre sin egen og sitt lokalsamfunn sin fremtid. 


Tekst og foto: Egil Mongstad

Oppdatert onsdag 19. oktober 2022