Santos (18) glemmer aldri dagen naboene ble skutt. Han husker barndommen som en tid full av frykt.
– Soldatene mistenkte naboen min for å støtte opprørerne. En dag drepte de ham. Vi var alle redde for å bli drept. Derfor flyktet vi, sier 18-åringen. Blikket er tomt, og han skjelver på hendene når han snakker om det.
Når Strømmestiftelsen møter Santos i bosetningen for flyktninger i Palorinya i Nord-Uganda, er det fire år siden flukten. Hjemme i Sør-Sudan gikk han på skole og hadde drømmer for fremtiden. Men nå er alt annerledes.
Avhengig av matrasjoner
Santos jobber hver dag. Han graver sand som han selger og kan tjene rundt 40 000 shilling (rundt 95 kroner) i måneden på det. Men det holder ikke, og Santos er avhengig av de månedlige matrasjonene han får gjennom FNs høykommissær for flyktninger.
De brente huset vårt og drepte mange jeg er glad i.
– Jeg elsket skolen, men jeg hadde ikke skolepenger og måtte slutte. Jeg føler jeg har mistet alt fremtidshåp. De brente huset vårt og drepte mange jeg er glad i. Sjelen min får aldri fred, sier han.
Hjelp med vonde følelser
Nå har Santos fått en person han kan snakke med om de vonde følelsene. Hjelpen får han gjennom et nytt initiativ som Strømmestiftelsen og partneren CEFORD (Community Empowerment For Rural Development) står bak.
– Vi ser et enormt behov for psykososial støtte i bosettingen. Flyktningene har opplevd grusomme ting, og de trenger noen å snakke med, sier Anna Ababiku fra organisasjonen CEFORD.
Fire ganger i uka møter Santos sin kontaktperson. Da snakker de om alt det som er vondt og vanskelig og prøver å se fremover. I dag tør 18-åringen drømme. Han ønsker å gå videre på skole.
– Utdanning er det eneste som kan hjelpe oss her. Med utdanning finnes det håp, sier han og ser opp med et glimt av håp i blikket.
Tekst og foto: Sofi Lundin