I 1980 var 40 prosent av verdens befolkning ekstremt fattige. Spør du folk hva de tror andelen var 40 år senere, så tror nesten alle at den økte. Kun 7-8 prosent svarer riktig.
Kommentar
av Erik Lunde
Generalsekretær
Publisert første gang i Dagen 3. mai 2022
Realiteten er at før pandemien, så var andelen ekstremt fattige gått ned til 10 prosent. Det er en ekstrem forbedring på ganske kort tid. Ikke minst viser det at kampen mot fattigdom nytter.
17 kroner dagen
Se for deg at du hadde 527 kroner å leve for. Ikke i dag, men du skal klare deg hele denne måneden på den summen. Det er det samme som 17 kroner per dag. Du får kjøpt en flaske Imsdal for det – hvis du er heldig.
I eksempelvis Niger betyr den ekstreme fattigdommen at en familie kun har råd til å kjøpe åtte kilo ris på én måned.
Det er dette som er ekstrem fattigdom
I Strømmestiftelsen går vi på jobb for å bekjempe dette - den ekstreme fattigdommen. FNs første bærekraftmål sier at verden skal utrydde ekstrem fattigdom innen 2030. Det er en ambisiøs målsetting, men utviklingen fra 1980 og frem til pandemien viser at en verden uten ekstrem fattigdom er mulig.
Den fattige én-prosenten
Å utrydde ekstrem fattigdom er selve essensen i bistanden. Derfor reagerer vi når regjeringen og flertallet på Stortinget signaliserer at de ønsker å bruke store deler av bistandsbudsjettet til å ta imot flyktninger i Norge. Det vil gjøre Norge til største mottakerland av norsk bistand.
Misforstå meg rett: Vi skal selvsagt stille opp for Ukraina, og for de som er på flukt fra den grusomme krigen. Men vi kan finne andre måter finansiere dette. Vi trenger ikke å sende regningen til verdens fattige. Norsk bistand virker ikke slik den er ment å virke når den ender opp i norske kommuner, uansett hvor gode formålene er.
Norsk media viser hvordan ukrainske flyktninger må stå i matkø og vi får nå krisene tett på oss. Støtten til Ukraina og viljen til å hjelpe dem som kommer til Norge er nærmest unison. De må få hjelp, men ikke på bekostning av dem som har det enda verre i sør.
Strømmestiftelsen spurte nylig folk hva de forbinder med bistand. 7 av 10 mener bistand bør handle om å bekjempe fattigdom, skape utvikling i utviklingsland eller gi nødhjelp etter katastrofer. Kun 7 prosent mener det bør handle om å betale kostnader for flyktninger i Norge.
De bryr seg ikke om revisjon
I samme undersøkelse svarer halvparten at de tror det vil bli flere fattige i verden frem mot 2030, stikk i strid med FNs målsetting om å utrydde ekstrem fattigdom innen 2030. Det er ikke rart, når verdens fattige rammes av mange kriser samtidig. Fra en kant blåser klimakrisen, som raserer avlingene. Fra nord fører krigen på vårt kontinent til en bølge av prisøkninger på livsviktige varer. Legg til ettervirkningene av pandemien og store interne sikkerhets- og sosiale problemer, så har du stormen.
Og hvis politikerne i denne situasjonen tar midler fra de aller fattigste, kan kampen mot ekstrem fattigdom bli enda vanskeligere.
Jeg kom hjem fra Burkina Faso forrige helg. De jeg møtte der har nok med å skaffe seg mat og drivstoff, mange må spise såkorna sine, og stadig flere jenter dropper ut av skolen fordi de giftes bort. De bryr seg naturlig nok ikke om revidert nasjonalbudsjett her i Norge. Men vi gjør det for dem. Strømmestiftelsen klarer oss fint uansett, men vi må heve stemmene for de som har det alt annet enn fint nå.
Den ene prosenten av bruttonasjonalinntekten som går til «bistand» blir fattig dersom den skal finansiere alle andre gode formål.
Det er ikke for sent for regjeringen å finne inndekningen et annet sted enn over bistandsbudsjettet. På Stortinget sitter det et knippe partier som vil vise hva solidaritet med de i sør betyr i praksis. La endelig regjeringspartiene bli blant dem.