- De gav meg ideer og nye tanker og hjalp meg til å tenke positivt. Så var det opp til meg å jobbe. Ville jeg endre hverdagen min, måtte jeg gjøre det selv, forteller skredderen fra Sri Lanka. Les hvordan hun gjorde det.
SRI LANKA , Medakandura
Priyangika Kumari mistet sin mor da hun var seks år gammel. Etter det ble livet bare en eneste stor og vanskelig utfordring for den da vesle jenta. Hun tar derfor ekstra godt vare på sin egen datter.
Kumari kikker nervøst på telefonen. Regnet pøser ned og slår som hammerslag på bølgeblikktaket. Huset står i en skråning, og det tunge regnværet sender bøttevis av vann forbi i strie strømmer. Veien, som for kort tid siden var helt tørr, er blitt en frådende elv. Lenger nede, der en bro krysser en stadig voksende bekk, står datteren. Hun tør ikke krysse elva enda, vannet er for stritt. Mamma kikker spent ut i det tette regnværet og ringer igjen. Men ingen svarer.
– Det er nok så vått at hun ikke vil ta opp telefonen, sier hun litt bekymret.
Flyttet ut
Den første monsuntiden, fra april og gjennom sommeren, har så vidt begynt. Åssidene er irrgrønne, og te-plantene står frodige med nye skudd og blader som snart skal plukkes. Mange vi si at verdens beste te kommer herfra. De yngste bladene gir den beste teen, de nest yngste den nest beste. Det er alltid de tre siste bladene som blir plukket og tørket, for det er her de beste smakene finnes. Årlig kommer det gjennomsnittlig rundt 2000 til 2500 millimeter nedbør i disse områdene.
Drømmen var å bli sykepleier, men fattigdom gjorde at hun ikke kunne fortsette med utdanning.
Priyangika Kumari (36) vokste opp i fattigdom her mellom te-plantene i de grønne åssidene. Etter at moren døde, giftet faren seg på nytt, men Priyangika ble aldri akseptert av sin stemor og ble møtt med slag og skjellsord.
– Det var vondt. Jeg ville ikke bo med dem. Broren min hadde flyttet, og søsteren min giftet seg. Pappa var mye borte, og jeg ville ikke være hjemme med stemor, så jeg reiste til min søster. Jeg ville bo der. Men jeg forstod fort at jeg ikke kunne være der og flyttet hjem igjen, forteller Kumari.
Fattigdom
Det var besteforeldrene som så hva som skjedde med jenta og som tok seg av barnebarnet sitt.
– De er heltene mine. De lærte meg så mye. Uten dem hadde jeg ikke klart meg, sier hun.
Kumari har gått åtte år på skolen. Drømmen var å bli sykepleier, men fattigdom gjorde at hun ikke kunne fortsette med utdanning. 23 år gammel giftet hun seg. Det unge paret bosatte seg i Kandy, Sri Lankas nest største by, som ligger bare noen mil fra hjemplassen.
Jeg var alene, frustrert og visste ikke hva jeg kunne gjøre. Jeg ville lære, men kunne ikke studere.
Sammen fikk de en datter, men ble senere skilt.
– Jeg var alene, frustrert og visste ikke hva jeg kunne gjøre. Jeg ville lære, men kunne ikke studere. Bestefar var flink til å lese buddhistiske tekster på Pali, et urgammelt språk som kommer fra Sanskrit og blir brukt i Theravada-buddismen. Det hadde jeg også lyst å lære, så jeg studerte dette på egen hånd, og nå leser også jeg Pali, sier hun. Et forsiktig, men stolt smil kommer frem i ansiktet.
Hus og systue
Det har gått åtte år siden skilsmissen. Hun har flyttet tilbake til barndommens åser. Nå sitter hun i eget hus.
Det har sluttet å regne. Datteren, 11 år gamle Imoshi, har endelig kommet hjem. En av naboene hentet henne. Imoshi gjør det bra på skolen, men snart må hun sende henne til internatskole for å gi henne en bedre utdanning enn hun kan få i nærheten. Det har hun råd til nå, men hun gruer seg til dagen.
– Dette hjemmet er mitt nå, sier hun og ser seg stolt rundt. På veggene henger flere bilder av datteren. I en bokhylle bak en skrivepult ligger en stabel med skrivebøker. På ei hylle, like utenfor kjøkkenet, står en liten figur av Lakshmi, overflodens gudinne. I rommet ved siden av sitter fire kvinner og syr. Her driver Priyangika sin egen systue og har ni ansatte.
Kumari ble med i en lokal landsbyorganisasjon, Palm Foundation, som arbeider blant annet med å styrke lokalsamfunnet og hjelpe befolkningen.
Kooperativet
Kumari ble med i en lokal landsbyorganisasjon, Palm Foundation, som arbeider blant annet med å styrke lokalsamfunnet og hjelpe befolkningen. Organisasjonen er en av Strømmestiftelsens samarbeidspartnere på Sri Lanka.
Her kan medlemmene spare og låne, og på møtene diskuterer de felles utfordringer og muligheter. I flere år var hun leder her.
Nå er hun leder i det lokale kooperativet som har vokst ut fra organisasjonen. Kooperativet har 90 medlemmer, har offisiell status og er høringsinstans for lokale myndigheter. Kooperativet tar opp viktige saker i lokalmiljøet. Nå jobber de for at folk skal få skjøte på eiendommene sine og at de får tilgang til rent drikkevann.
(Saken fortsetter under bildene)