Ekstrem fattigdom: Dette bør du vite

Hvor mange lever i ekstrem fattigdom i dag?

Ekstrem fattigdom ble redusert drastisk mellom 1990 og 2015, fra 1.9 milliarder til 740 millioner mennesker. Det vil si rundt 10 % av verdens befolkning. Mye av fremgangen skyldes økonomisk vekst i flere asiatiske land. Nedgangen fortsatte deretter mye saktere, til rundt 8.4 prosent i 2019. 

Så kom koronapandemien. Verdensbanken antar at mellom 88 og 115 millioner mennesker havner i ekstrem fattigdom som følge av Covid-19 i 2020 og 2021. Og selv om verden allerede lå dårlig an til å klare å utrydde ekstrem fattigdom før pandemien, har det nå bremset ytterligere opp.

Ifølge dagens prognoser, vil rundt 7 prosent – 600 millioner mennesker – leve i ekstrem fattigdom i 2030.

Slik kan du bekjempe fattigdom.

Hvor er ekstrem fattigdom mest utbredt? Og hvem rammes?

Ekstrem fattigdom er i dag sterkt konsentrert i noen områder, og særlig på landsbygda og såkalte rurale områder i Afrika Sør for Sahara. Her økte ekstrem fattigdom mellom 2015 og 2018, i tillegg til andre områder med økt voldelig konflikt.

Nesten halvparten av de fattigste i Afrika sør for Sahara bor i bare fem land: Nigeria, Den demokratiske republikken Kongo, Tanzania, Etiopia og Madagaskar.

Som følge av pandemien har ekstrem fattigdom økt i flere deler av verden, særlig i Sørlige Asia.

Verdens fattigste er svært unge. I 2018 var halvparten under 15 år – til tross for at denne aldersgruppen kun utgjorde ¼ av verdens befolkning. Barn og unge (15-24 år) utgjør 2/3 av verdens fattigste. Denne fordelingen er særlig tydelig i Afrika Sør for Sahara. Generelt er jenter og unge kvinner (25-34 år) mer utsatt for å havne i fattigdom enn gutter og unge menn.

Hvem havner i ekstrem fattigdom som følge av Covid-19?

Verdensbanken antar at mellom 88 og 115 millioner mennesker havner i ekstrem fattigdom som følge av Covid-19 i 2020 og 2021. Fremgangen mot 2030, hvor ekstrem fattigdom skal utryddes, blir satt tilbake med 3 år:

• Sørlige Asia rammes hardest, med mellom 49 og 57 millioner som havner i ekstrem fattigdom.
• Deretter Afrika Sør for Sahara, med mellom 26 og 40 millioner.
• 72 millioner av de «nye fattige» lever i mellominntektsland og i urbane områder. 

Mange land og områder som de senere årene har hatt positiv framgang i fattigdomsreduksjon er ekstra sårbare for tilbakefall. Årsaken er at mange jobber i sektorer som rammes hardt av lockdown og økonomiske nedgangstider – uformelt arbeid, bygningsarbeid og fabrikkarbeid. Før pandemien hadde de klart å få seg en inntekt og bedre boforhold, men uten arbeidsledighetspenger og andre trygdeordninger er fallgruven stor.

Men fortsatt representerer mennesker som bor på landsbygda og barn og voksne uten skolegang den største andelen fattige i verden. Også her har det økt: Mange hadde så vidt klatret over fattigdomsgrensen da pandemien inntraff. Det gjorde dem ekstra sårbare.

Hvordan påvirker klimaendringene fattigdom?

Ekstremvær, flom og tørke tvinger utallige mennesker på flukt, i tillegg til at mange av verdens fattigste opplever vanskeligere kår for jordbruk, husdyrhold og generell matsikkerhet. 

Rundt 132 millioner lever i områder med fare for storflom. De fattigste landene har bidratt minst verdens CO2-utslipp, men rammes hardest.  Drastiske klimatiltak må til for å begrense global oppvarming og dermed hindre økt fattigdom. 

Klimatilpasning og gode strategier for å imøtekomme nye miljø- og klimakatastrofer er derfor svært viktig. Slik kan fattige land bli mindre sårbare og bedre ruste seg mot klimaendringene.

I Strømmestiftelsen jobber vi for eksempel med finne gode løsninger for avfallsproblematikken i urbane områder i Mali og å forbedre jordbruk og matproduksjon i Tanzania, gjennom å skape bærekraftige jobber. 

Et av delmålene i FNs bærekraftsmål 1 er å gjøre verdens fattigste mindre utsatt for og mindre sårbare for klimarelaterte ekstremhendelser og andre økonomiske, sosiale og miljømessige påkjenninger og katastrofer.

Hva er de største hindrene for å utrydde ekstrem fattigdom?

Voldelige konflikter og politisk uro, klimaendringer og høy befolkningsvekst hindrer mennesker i å komme ut av ekstrem fattigdom. Generelt øker også ulikheten i verden.

Årsakene er komplekse og handler gjerne om et samspill av både sosiale, politiske og økonomiske faktorer. Dette gjør det utfordrende å bekjempe ekstrem fattigdom.

Et av delmålene i FNs bærekraftsmål 1 handler om sikkerhet for de fattigste. Verden har blitt enige om at alle land skal ha sosiale velferdsordninger. I dag er over halvparten av verdens befolkning, 55%, uten noen form for sosiale støtteordninger.

På toppen kommer nå effektene av koronapandemien. Og selv om økonomisk vekst og ting skulle bli «normalt» igjen i 2021, vil pandemiens effekt være stor. 

Hva skal til for å utrydde fattigdom?

For å utrydde ekstrem fattigdom innen 2030 er det mange faktorer som spiller inn. Rent grunnleggende er det avgjørende å bygge kunnskap, øke inntekt og fremme rettigheter. Vi må øke innsatsen der behovene er størst – i de fattigste og mest sårbare områdene. Da kan tiltak som

• Sikre god utdanning for alle
• Skape bærekraftige jobber - og med dette bærekraftig økonomisk vekst
• Fredsbevarende arbeid
• Klimafinansiering og økt motstandsdyktighet mot klima- og miljøkatastrofer
• Bedre sosiale tjenester for alle (helse, trygdeordninger m.m.) 

Derfor har FNs bærekraftsmål 1 flere delmål som tar opp flere av disse temaene. Et av delmålene handler også om å mobilisere og samarbeide på tvers av landene for å sikre nok midler til å gjennomføre programmer og politikk for å utrydde alle former for fattigdom.