Hver dag legger Geeta Pandey og Yamuna Thapa Magar seg opp i andres saker. Det redder liv.
Vi er på en busstasjon vest i Nepal. India er bare en kort buss-tur unna. I et skur på stasjonen sitter to kvinner. De kan se ut som to venninner som er opptatt av småprat og håndarbeid. Men det er ikke derfor de sitter der. Kvinnene jobber for å avsløre menneskehandel og slik redde unge jenter fra å ende opp i bordeller i India og andre steder.
Noen uker før vi traff dem, klarte de å berge to jenter på 13 og 14 år som de forsto var i ferd med å bli lurt over grensa. Sannsynligvis hadde de aldri kommet seg hjem igjen.
Bussen kommer, og de to damene lener seg fram og myser mot passasjerene som gjør seg klare for å stige ombord.
Stiller spørsmål
– Etter hvert vet vi godt hva vi skal se etter og hvilke faresignal vi spesielt skal være oppmerksomme på. Vi kan ikke nekte noen å reise til India, men vi kan stille de riktige spørsmålene og advare jentene om hvor reisen deres kan komme til å ta dem.
Hver dag prater de to kvinnene med fem-seks jenter. De vet hvilke spørsmål de bør stille for å avdekke om de er på vei til en ekte jobb, eller om de er i ferd med å reise til slaveri på bordell.
Fabrikk blir ofte bordell
– Fattigdom, uvitenhet, eller venner og familie som vil utnytte barna er ofte årsaken til at de reiser. Et vanlig scenario er dette: Hun har møtt en sjarmerende gutt på nett. Han flørter, viser oppmerksomhet og spør om hun vil gifte seg med ham. Han kan tilby henne en god fabrikkjobb. Når hun kommer til India, er gutten egentlig en voksen mann. Jobben er på et bordell.
Dersom de to kvinnene møter jenter som er svært unge, kontakter de politiet.
– Vi tilbyr oss også å snakke med foreldrene til jentene. Er jentene gamle nok, må de ta valget selv, men målet vårt er at ingen skal reise til India uten å vite hva som kan vente dem der. Ikke på vår vakt iallfall, sier de to kvinnene bestemt.
Tekst: Karen Kilane Foto: Øystein Venås Sørensen
Nepal