Ester var en fantastisk dame. Alltid hjelpsom, raus og en som stilte opp for mange. Hun var flink, engasjert, nøysom og takknemlig, og hun var en dame med masse humør. Det var alltid mye latter når vi var sammen. Ester var rett og slett en god venn og et fantastisk fint menneske, forteller Solveig Angel Danielsen.
– Det er kanskje fem – ti år siden Ester spurte om jeg kunne skrive testamentet for henne. Hun hadde tenkt på det en stund og bestemt seg for at det ville hun gjøre. Vi satte oss ned og jeg skrev det hun sa. Hun hadde og spurt noen hun kjente til å være vitne, og skrive under på testamentet slik at alt skulle være i orden, forteller Danielsen. Hun valgte å testamentere halvparten til sine søsken og deres etterkommere, og den andre halvparten til Strømmestiftelsen, en organisasjon hun hadde støttet siden midt på 1980-tallet.
– Vi snakket aldri om hvorfor hun ville testamentere. Men jeg tror at det hun gjorde forteller noe om hvem hun var, og mye om hennes store, varme og rause hjerte. Hun vokste opp i nøkterne og enkle kår, men hadde alltid, så lenge jeg kjente henne, et ønske om å dele med andre. Jeg tror at det å skrive dette testamentet var en stor glede for henne i alderdommen, og at det var viktig for henne å ordne opp og få ryddet ting på plass. Da vi hadde skrevet testamentet, og vitnene hadde skrevet under, la hun det i en skuff, og der lå det helt til hun døde, forteller Danielsen.
Solveig møtte Ester allerede tidlig på 1950-tallet, og hadde kontakt med henne i alle år siden da. De siste 20 årene var de sammen minst en dag i uka.
– Hun var god venninne med moren min. De var begge fra Hamarøy, og de tok opp igjen kontakten da Ester flyttet til Trondheim, etter å ha bodd et år i England. Hun reiste til England i 1951, 31 år gammel, der hun jobbet som hushjelp hos en familie, og der lærte hun seg engelsk. Etter at hun kom tilbake til Norge og bosatte seg i Trondheim, begynte hun å arbeide på kjøkkenet på Staten Attføringsinstitutt, de siste årene som assisterende kjøkkensjef, forteller Danielsen.
For henne var ingen ting problematisk. Måtte hun fikse, snekre eller male så ordnet hun det meste sjøl. Hun likte å reise og tok seg både nordover til Hamarøy der hun vokste opp, og like gjerne til Syden for å feriere. Hun kunne godt unne seg litt og tok gjerne turer til byen med gode venner for å spise en god lunsj.
Ester døde bare noen få uker før hun ble 100 år gammel.
Vi lyser fred over hennes minne!