Grace var tretten år og syntes hun hadde verdens beste mamma og pappa. Jeg vokste opp i et godt hjem i Sør-Sudan. Pappa var pastor og frihetsforkjemper. Mamma var hans beste støttespiller. Jeg husker at pappa pleide å snakke om fred, og han oppfordret folk til å leve i fred. Samtidig ville han ikke ta stilling i konflikten som preget landet vårt. Det provoserte nok mange, sier Grace.
Når hun nå forteller oss historien sin, har hun blitt femten år.
Det er en flukt, et ekteskap, en baby og et helt liv siden hun bodde i Sør-Sudan, hjemme i huset omkranset av rosa nelliker. I dag bor hun i et hus av en helt annen standard, i flyktningebosetningen i Palorinya utenfor byen Moyo i Nord-Uganda. Hun fikk ikke med seg noen eiendeler da hun flyktet, men hun har med seg minnet om foreldrene. Femtenåringen er en av de få i bosetningen som har fått rosa nelliker til å vokse opp i den karrige jorda i bosetningen.
– Jeg ser på blomstene og tenker på mamma. Hun sørget for at vi hadde et velholdt hus, et trygt hjem. Vi var en familie som sto hverandre nær, med humor og kjærlighet. Vi var mye sammen, vi dro på turer, sang og fant på mye morsomt. Mamma var en nær mamma. Hun ga mange klemmer og hadde alltid gode råd til meg, forteller Grace. Nå er det fortid. Men de gode rådene fra mamma hadde hun trengt nå mer enn noen gang.
– Jeg var helt uforberedt da soldatene stormet huset vårt. Mamma, pappa, jeg og småsøsknene mine spiste fisk til lunsj. Jeg glemmer aldri lukten av fisk. Da soldatene kom, prøvde pappa å stå imot, men soldatene kastet ham i bakken. Så begynte de å slå og sparke mor. De brukte gevær, forteller hun. Grace reiv med seg søsknene og sprang. Søsteren var åtte år, og broren var fem. De løp mot skogen. Der møtte de slektninger som hadde sett at soldater hadde stormet huset deres. Grace ville løpe tilbake. – Men de sa at mamma og pappa allerede var døde, sier hun sårt. Så startet flukten. Senere skulle hun få vite at foreldrene hadde blitt funnet utenfor huset. Trettenåringen startet på den fire dager lange vandringen mot Nord-Uganda. Hele tiden var hun redd for at femåringen skulle gråte og avsløre dem.
– Føttene til søsknene mine ble hovne og vonde. Jeg måtte bære dem. De var tunge. Den eneste tanken min var at nå er det over, nå lever ikke mamma og pappa mer. Nå er det slutt. Jeg hadde hørt om andre som hadde blitt drept, men ikke om denne typen nedslaktning før, sier 15-åringen.
18. januar 2016 kom de fram til flytningbosetningen og ble tatt imot i en kirke.
– Jeg var så ung, og det var vanskelig å være mamma og storesøster. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Etter hvert giftet jeg meg og flyttet inn til min manns svigerforeldre. Vi fikk et barn, Alfred. Men da babyen var 6 måneder, forlot mannen min meg. Jeg flyttet tilbake til søsknene mine, sier hun. Hun synes det er vondt å tenke på at hun flyttet fra småsøsknene og lot dem være alene da hun giftet seg. Nå bor hun og sønnen Alfred sammen med de to som en liten familie.
– Jeg synes det er litt vanskelig å ta vare på alle tre. De forventer mye av meg. Men nå er vi i det minste sammen. Jeg savner veldig livet slik det var i Sør-Sudan, sier hun. En viktig endring for den unge moren har vært å få bli med i en “Bonga”-gruppe, Strømmestiftelsens livsmestringskurs. Hun har blitt kjent med andre unge jenter i samme situasjon. Sammen har de fått hjelp til å snakke om og bearbeide det vonde, lært seg å lese og skrive og fått opplæring i et yrke slik at de kan tjene penger.
– Det har betydd mye å bli med i en Bonga-gruppe. Jeg har lært meg å sy, og jeg får bearbeide alt det vanskelige som har skjedd, sier søsteren og den unge moren.