JULETID: Hver gang noen nå retter pekefingeren mot materialismen i jula, eller minner oss om «hva jula egentlig handler om», kommer denne opplevelsen tilbake til meg.
Kommentar av Generalsekretær Erik Lunde
Publisert i Vårt Land første gang 17.12.2025
Prosesjonen i Frydendal kirke beveget seg sakte frem mot alteret.
Hosianna, Davids sønn,
Velsignet være ham,
Velsignet, Davids sønn.
Som kommer i Herrens navn
Det var siste skoledag før juleferien for elevene ved Risør barneskole, og de hadde samlet seg til julegudstjeneste i den hvite trekirken. Utenfor lå det rimfrost på bakken, inne luktet det pepperkaker og klementiner.
Jeg sto der blant alle de forventningsfulle barna. Med en klump i magen.
Selv om det var noen få dager til julaften, var det ikke klart for jul hjemme. Vi hadde bakt flere slag småkaker og mamma hadde ordnet og pyntet huset fint. Men hun hadde ikke kommet i gang med julehandelen.
Kontoen var tom.
Ville det bli jul?
Vi var ingen fattig familie. Selv om min mor var hjemmeværende, tjente min far greit som styrmann i utenriksfart. Men store deler av året var han mønstret på en oljetanker, og det kunne ta tid før hyren kom inn på konto hjemme. Denne jula ventet vi fortsatt på at pengene skulle komme.
Ville det bli ordentlig jul i år?
Usikkerheten gjorde meg stresset og skamfull. Da presten leste juleevangeliet, tenkte jeg på om det kom til å stå ribbe på bordet i år. Og da alle barnerøstene stemte i «Glade jul», så jeg for meg en julaften uten pakker under treet.
Det var bare provoserende å høre presten preke om at det lille barnet i krybben er den egentlige julegaven. For selv om det var så riktig, ble det helt feil budskap til en gutt som mest av alt ønsket seg at jula hjemme skulle ligne alle andres.
Dekket over
Jeg sa selvsagt ingenting til noen. Ikke til lærerne, ikke til kameratene mine. Jeg smilte, sang med og ønsket alle god jul på vei ut. Som så mange andre barn dekket jeg over. Ingen måtte få vite at det kanskje ikke ble en helt vanlig jul hos oss. Hadde andre fått vite, hadde det vært enda verre enn tomme julefat eller fraværende presanger.
Hver gang noen nå retter pekefingeren mot materialismen i jula, eller minner oss om «hva jula egentlig handler om», kommer denne opplevelsen tilbake til meg.
For ja – jeg er enig: Barnet i krybben er den egentlige gaven. Fellesskapet rundt bordet betyr mer enn alt som ligger under treet. Tid med familie er viktigere enn at man får alt man ønsker seg.
Men samtidig vet jeg at slike utsagn ofte kommer fra et privilegert sted. Det koster lite å kritisere materialismen når man selv har økonomisk trygghet. Det er lett å le av gavepresset når man selv har handlefrihet.
For de som ikke vet om lønna strekker til, eller uroer seg for å ikke ha råd til å feire jul som alle andre, ser og høres ting annerledes ut.
Økonomisk utrygghet
Det er en stor belastning å leve med økonomisk utrygghet i hverdagen. Vi vet at det legger et enormt press på mennesker – og går ut over helse og livskvalitet. Og jula er som et forstørrelsesglass: Effekten av økonomisk utrygghet blir mye større.
Frelsesarmeen har presentert tall som viser at én av fire barnefamilier er i tvil om de har råd til jul. «Familiene vi møter strekker seg langt for å finne løsninger for å skape gode minner for seg og barna, selv om de kanskje ikke har råd til alt jula fører med seg», sier Elin Herikstad i Frelsesarmeen.
Er vi egentlig sikre på at det disse familiene trenger å høre, er at jula ikke handler om det materielle? Eller treffer man bedre ved å anerkjenne at nettopp det materielle betyr noe?
Jula er kanskje den mest materielle av alle høytider. Julefortellingen er kroppslig og konkret. Om en familie som ikke finner husrom, men som må overnatte i en stall, blant dyr og skitt. Om Gud som ble menneske – av kjøtt og blod, med skrik og varme. Om de vise menn som kom med gaver: gull, røkelse og myrra.
Jula er taktil. Den kommer til oss gjennom hender og sanser. Vi feirer med kroppen like mye som med hjertet. Kanskje er det også nettopp derfor de som har lite, kjenner det ekstra sterkt akkurat i jula: Det som mangler, blir ekstra synlig.
Bistand og nød
Mennesket lever ikke av brød alene. Men uten brød lever det i ikke det hele tatt.
I en flyktningeleir i Nord-Uganda sitter en mor og rører i ei lita gryte. Hun har flyktet fra krigen i Sør-Sudan. I gryta er det ikke mat, slik man skulle tro. Det er jord. Og litt vann.
Rasjonene fra Verdens matvareprogram er blitt kraftig redusert de siste årene. Etter bistandskuttene fra USA er situasjonen verre enn noen gang. Derfor koker kvinnen gjørmegrøten – ikke for å mette, men for å gi barna en illusjon av at mat er på vei. En slags trygghet. Et ørlite håp om at morgendagen kan bli annerledes.
Rundt én av ti mennesker på jorda lever i ekstrem fattigdom. Det betyr mindre enn tre amerikanske dollar å leve for om dagen. Eller sagt på en annen måte: De må prøve å klare seg et helt år på omtrent en tredjedel av det en gjennomsnittsnordmann bruker på julehandel.
Langt flere – faktisk flertallet av verdens befolkning – mangler grunnleggende økonomisk trygghet.
Dreper, ødelegger liv og knuser håp.
Som generalsekretær i Strømmestiftelsen har jeg mange ganger hørt en variant av dette utsagnet fra folk her hjemme: «Joda, de fattige. Men de har jo så mye glede. Kanskje har de det egentlig bedre enn oss?»
Jeg tror vi har mye å lære av andre menneskers evne til å skape mening og glede uten den materielle rikdommen vi har vendt oss til.
Men utsagn som dette kommer også fra et privilegert sted. Vi har ikke kjent på frykten for å dø på grunn av mangel på mat, medisiner eller tak over hodet. Vi har ikke kjent på fortvilelsen over at barna ikke får skolegang eller nødvendig helsehjelp. Vi har ikke vært unge uten noe fremtidshåp fordi mulighetene til å få en utdannelse eller skaffe seg en jobb har lukket seg.
Fattigdommens stygge ansikt finnes overalt. Det er ingenting romantisk ved mangel på mat, inntekt og materielle nødvendigheter. Fattigdommen dreper, ødelegger liv og knuser håp.
Ingen kan spise seg mer enn mett.
Får ikke nok
I Norge bruker hver og en av oss i underkant av 30 000 kroner på julehandelen.
Som samfunn har vi alt vi trenger, bortsett fra én ting: nok.
Vi jager stadig etter mer. Hele vårt samfunnssystem er bygget opp rundt en tro på at bare vi får litt bedre råd, et litt finere hus, en litt bedre bil og litt flere fine ting – ja, da øker også livskvaliteten vår.
Som for alt annet virker jula som et forstørrelsesglass på denne kulturen. Vi reduseres til konsumenter i et marked. Forbrukskarusellen spinner aldri så raskt rundt som under julehandelen. Desember-shoppingen er bruk- og kastsamfunnet på steroider.
Mens én av fire barnefamilier sliter med å få endene til å møtes, forsøker de fleste av oss å spise oss mer enn mette.
Det er mange som kjenner på en ubehagelig metthetsfølelse. Tidligere miljøvernminister Torbjørn Berntsen, som har fulgt den norske velstandsreisen, er en av dem som har satt ord på det på sitt direkte, «groruddølske» vis:
«Hele opplegget går ut på få mer i påsan. Kjøpe mer, bruke, kaste, fortere og fortere. Er det noen mening i dette? Da det var tomt i brødboksen var det mening. Men er det noen mening når du f*** ikke får igjen lokket på brødboksen en gang? Vi har drekki og eti nok!»
Tilbake til barndommen
Vi vet at økonomisk trygghet gir økt lykke og livskvalitet. Når de materielle behovene våre dekkes, blir vi også lykkeligere. Innbyggere i land med høyt brutto nasjonalprodukt har bedre livskvalitet enn mennesker i fattige land.
Men lykken og livskvaliteten øker ikke i takt med inntekten i det uendelige. Når vi har nådd et visst punkt, er det relasjonene våre som betyr noe. Tid og fellesskap med familie, venner og andre nære. Å bety noe og utgjøre en forskjell for andre.
Det ble jul i Risør.
Jeg husker ikke om det var hyra som kom inn på konto, eller om det var min snille farmor som la ut i mellomtida.
Det spiller heller ingen rolle. Det ble mat på bordet og gaver under treet.
Mange år senere satt jeg værfast på Charles de Gaulle, flyplassen i Paris, på lille julaften. Personalet fra Air France fortalte at det ikke kom til å gå flere fly før 1. juledag.
Som ved et mirakel klarte jeg å krangle meg med det aller siste flyet som lettet før flyplassen ble stengt. Jeg kom fram til julemiddagen akkurat i tide. Det ble den siste sammen med min mor, som døde en måned etterpå.
Men på grunn av forsinkelsen rakk jeg aldri å handle noen julegaver det året. Som om det betydde noe.