Det slår meg hver gang jeg møter mennesker, uansett hvor jeg er i verden: Vi er alle temmelig like.
Tekst: Marna Haugen
Forelskelse er like stormende, den kan være like nydelig og like vond – uavhengig av hvem du er og hva du tror på.
Barn som fremdeles kan leke trygt, ler og hyler egentlig ganske likt. Foreldre som ser på barna sine med ømhet har temmelig like blikk, uavhengig av hvor de bor. Foreldre som kjefter på barna sine har ofte samme tone i stemmen, uavhengig av språk.
Stort sett lengter vi alle etter det samme: å bli sett, få være den vi er, få høre til et trygt sted, bli regnet med.
Vi mennesker er kanskje redd for ulike ting ulike steder i verden, men vi vet alle hva frykt er. Slik vi også gjenkjenner glede, sinne og sorg i hverandre.
For hvert menneske jeg møter, for hver reise jeg er på med Strømmestiftelsen, blir jeg egentlig bare mer sikker: Stort sett lengter vi alle etter det samme: å bli sett, få være den vi er, få høre til et trygt sted, bli regnet med.
Noe av det fineste og viktigste vi kan gjøre for at barn over hele verden skal få oppleve dette, er å sørge for skole og utdanning. Skole skal nemlig være et trygt sted hvor barn blir sett og får være den de er, hvor det er rom for lek og læring, hvor de er trygge og blir regnet med.
Jeg glemmer aldri min første skoledag. Magen var full av sommerfugler.
Siden har jeg sett blandingen av å grue seg og glede seg hos mange skolebarn. Både mine egne, men også de skolebarna jeg har møtt på reisene med Strømmestiftelsen. Første skoledag er en dag der hele kroppen er full av følelser. Og gjerne følelser som spriker i alle retninger.
I fjor på denne tiden besøkte jeg Strømmestiftelsens skoler.
Nå, ett år etter, er situasjonen i landet en helt annen. Framtiden er plutselig mye mer usikker etter kuppet i slutten av juli. Ukene som går fra jeg skriver denne teksten til du nå sitter med magasinet i hendene, kan innebære både bedre og verre hendelser i Niger enn vi kan forutse.
Jeg tenker at det som er jobben vår er å sørge for at barn får gå på skole.
Når jeg leser om utviklingen i Niger, er det ikke statsledere og internasjonal politikk jeg ser for meg. Da tenker jeg på hvor redde barn kan bli når de ikke forstår hva som skjer i verden rundt dem, når hverdagen forandrer seg uten at de kan gjøre noe.
Jeg synes fremdeles jeg hører den glade latteren i leken fra skolen i Niger, slik jeg også hører slåssingen og kranglingen som hører skolegårder til. Jeg ser for meg ivrige hender i været, og også de litt trøtte elevene som lengter etter friminutt. Jeg tenker på fnisingen og hviskingen til de som jeg tipper opplevde den første forelskelsen der i klasserommet, og jeg tenker på knuffing og erting. Alt det som er likt for skolebarn over hele verden.
Og jeg tenker at det som er jobben vår er å sørge for at barn får gå på skole. At de får fortsette å være barn midt i alt som endres. At de får en trygg skole hvor de kan få høre til – akkurat slik som de er.
For barn er barn. Uansett.