2024-cechell-anne-bergkvist-upsahl — – Mormor er verdens aller, aller beste person. Du aner ikke, sier Cechell. Hun smiler og ler mye, Strømmestiftelsens nye rådgiver for næringslivssamarbeid. Når vi snakker om mormor, blir smilet bredere og øynene blanke. Foto: Strømmestiftelsen, Øystein Melhus Venås

Arven fra gata

Som gatebarn i slummen i Manila opplevde Cechell Anne Bergkvist Upsahl samhold og raushet. Det er verdier hun vil ta med seg inn i jobben i Strømmestiftelsen.

Tekst: Karen Kilane

– Folk kan sikkert tenke at jeg hadde en trist barndom. Å mangle mat og foreldre, det var selvsagt vanskelig. Men først og fremst husker jeg det gode livet på gata. De andre ville jeg skulle blomstre, de så meg og aksepterte meg. Vi var en gjeng gatebarn som gikk sammen, og vi delte det vi fant med hverandre. Vi lærte at det gir mer å dele noe enn å beholde det for seg selv, sier Cechell Anne Upsahl.

Dialekten har i seg spor fra både Oltedal, Stavanger og Kristiansand, stedene hun har bodd siden hun som fjortenåring flyttet fra Filippinene til Norge.

Havnet i slummen som treåring.
Vi må tilbake til de tre første, gode årene i Manila. Cechell var den førstefødte, det yngste barnebarnet og allerede et naturlig midtpunkt. Da hun var et halvt år, flyttet mamma til Malaysia for å jobbe. Cechell ble værende igjen hos mormor.

Tenk deg at MacGyver hadde vært en kvinne som måtte overvinne fattigdom. Det er akkurat sånn bestemoren min er!

– Og mormor er verdens aller, aller beste person. Du aner ikke, sier Cechell. Hun smiler og ler mye, Strømmestiftelsens nye rådgiver for næringslivssamarbeid. Når vi snakker om mormor, blir smilet bredere og øynene blanke.

– Hun er det beste mennesket som finnes. Tenk deg at MacGyver hadde vært en kvinne som måtte overvinne fattigdom. Det er akkurat sånn bestemoren min er!

Cechell levde godt sammen med mormor. Så skulle det igjen skje noe. Da Cechell var tre år, kom pappa på besøk for å ta datteren med ut og spise.

Det skulle ta åtte år før mormor og Cechell møttes igjen. Da hadde mormor søkt etter barnebarnet i slummen utallige ganger. Og Cechell hadde overlevd netter hvor hun sov i pappesker eller bare vandret gatelangs. Noen ganger, når pappa var rusfri og ikke i fengsel, bodde hun hos ham.

Kombinasjonen av å ha lite materielt, men overflod av omsorg, det er det beste som har skjedd meg.

Funnet igjen.
Og så plutselig en dag var bare mormor der.

Cechell stanset midt i leken. På en murkant satt en gammel dame og fulgte henne rolig med blikket. Åtteåringen kjente ikke igjen kvinnen, men hun forsto umiddelbart at dette var noen som var glad i henne. Hun gikk rett bort og krøp opp på fanget hennes. Og så var det de to igjen i flere gode år. Helt fram til mamma en dag sa hun hadde giftet seg, og at Cechell skulle flytte med henne til Oltedal i Norge.

cechell-og-mornor. – Men disse årene jeg igjen fikk bo sammen med mormor, de var så gode. Hun fikk meg inn på skole. Alle unntatt ett barn hadde hvit skoleuniform. Matpakken var annerledes, og skoene var enten for små eller altfor store. Men mormor sørget for at jeg var på den beste skolen. Vi var fattige, men jeg var fullt og helt omsluttet av kjærlighet og omsorg. Den kombinasjonen av å ha lite materielt, men overflod av omsorg, det er det beste som har skjedd meg, sier Cechell.

Da jeg lærte meg norsk, ble det bare verre, for da forsto jeg hva de sa om meg.

Tøffere i Norge enn i slummen.
Cechell gledet seg til å flytte til Norge, og hun elsker landet. Hver kveld fryder hun seg over å kunne legge seg i en seng med ektemann og en liten datter, hver morgen kjenner hun seg like takknemlig over å våkne til en ny dag med familie, seng og mat.

Likevel ble overgangen til et nytt land mer annerledes enn hun hadde sett for seg.

– Jeg husker jeg tenkte at jeg måtte lære meg norsk for å bli godtatt. Jeg gikk derfor alltid rundt med tre ordbøker. Men da jeg lærte meg norsk, ble det bare verre, for da forsto jeg hva de sa om meg.

Det var enklere i slummen, forklarer Cechell. Her var hun godtatt for den hun var, her var hun livlig og pratet med alle og lekte. Her var det hvem hun var som betydde noe.

(Saken fortsetter under bildet)

2024-cechell-anne-bergkvist-upsahl-kontoret — Cechell Anne Upsahl savner ikke fattigdommen fra slummen i Manila. Men hun tar med seg rausheten. – Der rangerte vi ikke hverandre, vi ønsket hverandre godt, sier hun. Foto: Strømmestiftelsen, Øystein Melhus Venås

– Lever du i elendighet, ønsker du å løfte hverandre fram. Sånn var det iallfall hos oss. Det var jo helt naturlig at vi hjalp hverandre og sto sammen. Vi var der for hverandre, vi hadde jo ingen andre. Vi eide ingenting, ingen av oss kom fra en bakgrunn vi kunne skryte av. Hvordan skulle vi kunne rangere hverandre?

Cechell ler oppgitt. For den nye hverdagen inneholdt nye spilleregler. De var mer kompliserte, og spillet var umulig å vinne.

De andre barna hadde som regel foreldre, en tante eller andre som ropte dem inn på kvelden. Det var aldri noen som ropte på meg.

Unner nordmenn trygghet.
Å forstå at det ikke holdt å være seg selv, at ikke alle ønsket å bli møtt med det store, varme smilet hennes og den åpne livsholdningen, det var en overraskelse for tenåringen.

– Jeg kan ikke huske at vi kranglet eller stengte noen ute i slummen. Hva skulle vi mobbe hverandre for? I stedet er mine sterkeste barndomsminner knyttet til dette åpne fellesskapet, følelsen av samhold.

Cechell unner flere nordmenn å våge mer åpenhet, vennlighet og trygghet. Det hun ikke savner fra årene i slummen, er det å være overlatt til seg selv.

cechell-som-barn. – De andre barna hadde som regel foreldre, en tante eller andre som ropte dem inn på kvelden. Det var aldri noen som ropte på meg. Når pappa ble sendt i fengsel, var det meningen hans at jeg skulle være igjen hos dem han kjente. Jeg forsto raskt at det ikke var en trygg plass for meg. Ofte vandret jeg gatelangs i stedet. Jeg kan aldri huske at det var noen hjelpeorganisasjoner i slummen. Men det var vanlige folk der med omsorg. Noen som kjente meg igjen og lot meg få sove hos dem.

Jeg føler at ringen er sluttet. Her føler jeg meg hjemme. Jeg hører til et sted hvor vi har et felles mål om å hjelpe barn ut av fattigdom.

Da hun ble voksen, startet Cechell organisasjonen Heart4Kids. Hun fikk med seg andre til å dele ut mat, latter og omsorg i området hvor hun selv vokste opp. Etter pandemien ble organisasjonen lagt ned. I dag brenner Cechell for å hjelpe barn gjennom Strømmestiftelsen.

– Jeg føler at ringen er sluttet. Her føler jeg meg hjemme. Jeg hører til et sted hvor vi har et felles mål om å hjelpe barn ut av fattigdom.

– Barn må få utdanning! Cechell vet at det er mulig. Hun overlevde livet på gata, hun overlevde hverdagen i norsk skole, hun har vært butikksjef, blitt nominert som årets modigste kvinne, satt dagsorden og tatt utdanning.

– Og jeg har gjort det uten foreldre som har rettledet meg. Ofte føler jeg at Googles søkefunksjon har vært min veileder i livet. Men jeg har fått det til, mennesker får til de utroligste ting. Og det gir mening å jobbe for at også andre barn skal få utdanning og muligheten til å skape seg et godt liv.

Vi må bry oss om hverandre. Det er det som gir glede og mening.

Men ingen skole kunne lære henne det hun fikk med seg fra vennegjengen i Manila.

– Vi må bry oss om hverandre. Det er det som gir glede og mening: Å bry seg. I Norge har vi så mange dager vi feirer, og på alle festdagene snakker vi om at vi må være takknemlige. Likevel synes jeg mange er mismodige. Jeg skulle ønske vi kunne ha sluppet litt av presset som stresser oss, og at stemningen heller kunne vært litt som i oppveksten: At ingen skal fortelle deg hvordan du skal være, at vi bare møter andre mennesker med omsorg slik de er, det synes jeg er helt fantastisk. Det unner jeg flere å oppleve, sier Cechell.

Arven fra gata

Bilde

Relaterte artikler