Vest-Afrika: Mer enn en avisnotis

Lokale kilder mener minst 160 mennesker har blitt drept, i angrepet som det antas at militante islamister står bak. Vi legger ut en melding på sosiale medier, med lite respons – som antatt.

For folk flest er dette bare én av mange hendelser langt borte. Vi klarer ikke ta det til oss. Og det er fullt forståelig. Selv om vi som nordmenn, med 22. juli for snart 10 år siden ferskt i minne, vet godt hvor store ringvirkningene blir, hvor redde man blir og hvor sterkt inntrykk det gjør når en slik hendelse rammer et samfunn.

Igjen, stillhet.

Men i området nær angrepet i Burkina Faso er det langt fra stille. Folk vil snakke om det som skjedde i tiår fremover. De vil kjenne på frykten for at det skjer flere steder, i sin landsby, hos slekt og venner. For stadig skjer det angrep, om enn ikke like dramatiske som den siste i landsbyen Solhan.

Minst én million mennesker er på flukt internt i Burkina Faso som følge av voldelige konflikter og stadige angrep fra ytterliggående islamister. Antallet har steget drastisk de siste årene, og sikkerhetssituasjonen har vært dårlig siden tidligere president Blaise Compaoré flyktet som følge av voldsomme demonstrasjoner mot ham i 2014.

Ulike terrorgrupper har vokst, og både Al Qaida, Boko Haram og IS har hevdet å stå bak flere angrep de siste årene.

Årsakene er komplekse, men kampen om naturressurser og utfordringene som følger med økte klimaendringer trekkes oftest frem. I bunn og grunn handler det om utbredt fattigdom. Folk har liten tiltro til regjeringen, som selv mangler kapasitet til å få kontroll over situasjonen og få tatt tak i utfordringene med dårlig infrastruktur.

Selv om vi ikke jobber direkte i landsbyen Solhan, påvirker slike hendelser arbeidet vårt i en eller annen grad i de landsbyene vi jobber i. Det gjelder både i Burkina Faso, Mali og Niger.

I denne konteksten ser vi også hvor viktig det er med aktører som jobber mer i det stille med å styrke lokalsamfunn, sikre at flere får utdanning og gi flere muligheten til å sikre seg en inntekt, alt i samarbeid med lokalbefolkningen. Og resultatene blir gode. Selv i et vanskelig år som 2020:

• Hele 92 prosent av barna som deltok på våre hurtigskoler – over 20.000 barn – i startet i offentlig skole etterpå.
• 96 prosent av deltagerne i yrkesopplæring startet sin egen virksomhet.
• 11.000 kvinner fikk forbedret situasjonen i hjemmet gjennom deltagelse i spare- og lånegrupper.

En rapport fra International Crisis Group tidligere i år slo fast at høye summer på militære styrker for å bekjempe ekstremismen i regionen ikke har fungert, og at man framover bør bruke mer ressurser på styrke styringen av landet – gjennom dialog, helse og utdanning og økonomiske reformer.

Denne tilnærmingen støtter vi.  Norge må løfte temaet gjennom FNs sikkerhetsråd. Freds- og forsoningsprosesser må inkludere alle samfunnsaktører, også de marginaliserte gruppene på landsbygda.

Vest-Afrika er den regionen i verden hvor det er minst sjanse for at barn som har falt utenfor, får mulighet til å begynne på skolen igjen. Dette handler om mer enn atter en avisnotis om dødelige angrep, men om barn og unges rett til å vokse opp i et trygt samfunn med muligheten til å komme seg ut av fattigdom.

Titus Tenga, konstituert generalsekretær i Strømmestiftelsen
Denne kronikken ble opprinnelig publisert i spalten Innspill:Utenriks i Dagen, 15. juni 2021.