FNs sikkerhetsråd ble informert om at antallet som var på flukt internt i Burkina Faso hadde økt fra ca 80.000 til nærmere 500.000 mennesker i løpet av det siste året. FNs matvareprogram sier at 20 millioner mennesker i landene Mali, Niger og Burkina Faso lever i konfliktområder, og at 2,4 millioner trenger hjelp for å få seg mat.
Hvordan kunne dette skje at regionen er blitt så usikker, og hva kan norske og internasjonale myndigheter og landene selv gjøre for å få bedre liv for innbyggerne?
Jeg vil her peke på tre årsaker og noen mulige løsninger.
I år er det åtte år siden den arabiske våren hvor mennesker over hele Nord-Afrika gikk til gatene for å kjempe for sin rett til å bestemme og for å få endringer i landene. Da diktatoren Gaddafi falt i Libya samme høst, dannet det seg et maktvakuum i regionen hvor flere ulike grupper tok til våpen, og uroen som fulgte spredde seg raskt til Mali og resten av Sahel. Denne uroen har gradvis blitt sterkere.
Videre er det tørt, varmt, ofte over 40 grader, og ugjestmildt i store deler av Sahel-beltet. Det er vanskelig å drive jordbruk, og ørkenen sprer seg. Vi ser helt klare konsekvenser av klimaendringene i regionen. Og en av de er at nomader må flytte seg stadig lenger sørover for å få beite til dyrene sine. I denne flytteprosessen blir det ofte store konflikter med befolkningen som allerede livnærer seg av det karrige jordsmonnet. Det er rett og slett ikke nok beiteområde til alle.
Det er også avgjørende at landene vi snakker om har en stor befolkningsvekst. Derfor er hele 60 % av befolkningen under 25 år med begrensede utsikter til jobb. Og er man 25 år og ikke har fremtidsutsikter er det lett å bli rekruttert av ekstremister eller gjøre hva du selv kan for å livnære deg. Kampen for tilværelsen er tøff når fattigdommen er ekstrem.
Hva kan og bør gjøres?
- For det første må flere barn og unge få utdanning og jobbmuligheter. Dette er en nøkkel til å kunne stå på egne ben og komme ut av fattigdom. Vi er veldig glade for det gode samarbeidet vi har med myndighetene i de tre landene for å gi drop-out-elever, eller barn som ikke har begynt på skolen en ny sjanse til å komme på skolen. Behovet er likevel langt større enn vi klarer å dekke. Og det må skapes mange, mange flere jobber. Jobb gir økonomisk sikkerhet, sosialt fellesskap og stolthet.
- Vi kommer heller ikke utenom at det må gjøres mye mer for jentene. Regionen ligger dessverre øverst på listen over antall jenter som gifter seg for tidlig. Hele 3 av 4 jenter i Niger er gift før de fyller 18 år. Da mister de muligheten til utdanning og jobb. Og tidlig inngåelse av ekteskap leder naturlig nok til at man opprettholder befolkningsveksten. Her som andre steder ser man en klar sammenheng ved at jenter fra fattige familier blir giftet bort tidligere enn de fra rikere familier.
- Sist, men ikke minst: Landene må få hjelp til å sikre tryggheten. Først og fremst er det landene selv som må sørge for at det kan være trygt å bo og ferdes internt i landene, men de trenger støtte og opplæring for å klare det. Her stiller FN og mange andre nasjoner opp, og også norske myndigheter har bidratt med militærhjelp i Mali.
Situasjonen Burkina Faso, Mali og Niger har kommet i er veldig trist. Det er en nedadgående spiral hvor landene selv mister kontrollen over sikkerheten i store deler av deres landområder, og hvor stadig flere unge mister troen på en fredelig og sikker fremtid. Derfor må det gjøres en stor innsats fra landene selv, det internasjonale samfunn, organisasjoner som Strømmestiftelsen og enkeltpersoner og næringsliv for å bedre denne situasjonen. Enkeltmenneskene som blir drevet på flukt trenger støtte, og de vil helst bo trygt der hvor familien deres hører til.
Menneskene jeg møter på mine mange turer til Sahel er stolte, varme og fredelige og opptatt av å sikre en god fremtid for familien og landet sitt. De ønsker at både de selv og deres familier skal få leve frie liv. Vi kan og må hjelpe alle gode kreftene i Niger, Burkina Faso og Mali å gjenskape fremtidstroen og optimismen.
Av Kristine Storesletten Sødal, generalsekretær i Strømmestiftelsen
Denne kronikken ble opprinnelig publisert i Dagen, 26. november 2019