Bangladesh er et av de asiatiske landene hvor norske organisasjoner har hatt flest bistandsprosjekter. Da britene trakk seg ut av sitt store indiske territorium i 1947, skjedde nesten umiddelbart en av de største flyktningekatastrofene vi kjenner til. Det britiske India ble delt i to, med en hinduistisk del som vi i dag kjenner som India, og en muslimsk del som ble kalt Pakistan. Delingen skjedde raskt, og over 12 millioner mennesker flyktet. Trolig ble en million mennesker drept i løpet av noen korte uker.
Kommentar av Generalsektretær Erik Lunde
Publisert i Dagen første gang 31.10.2023
Pakistan ble da bestående av to deler, hvorav den ene er det som i dag er Pakistan, mens den andre delen het Øst-Pakistan og er det som i dag heter Bangladesh. Men Øst-Pakistan ble dårlig behandlet av Vest-Pakistan. Blant annet forsøkte Vest-Pakistanerne å innføre sitt språk, urdu, i Øst-Pakistan, i stedet for deres eget språk bengali. Dette førte til oppstand, og i 1971, samtidig som norsk bistandsarbeid virkelig skjøt fart, ble Bangladesh selvstendig.
Fattigdommen i Bangladesh var stor, og det nye landets innbyggere hadde behov for mye støtte til utdanning, helse og mye annet. Da Strømmestiftelsen ble stiftet i 1976 ble det raskt klart at Bangladesh var et land hvor vi ville jobbe.
Selv om landet kom sent ut av startblokken som selvstendig land, så er utviklingen de siste årene imponerende. Hovedstaden Dhaka, har blitt et stort økonomisk senter med kanskje så mange som 30 millioner mennesker, hvilket gjør byen til en av de fem største i verden. Her bygges det motorveier flere etasjer over bakken, ny metro åpner snart, det er mange kontorbygg, og tilsynelatende en stor velstandsøkning.
I gatebildet i hovedstaden ser man ikke umiddelbart så mye av den påtrengende fattigdommen som man kunne se for få tiår siden. Men selv om det kan se ut som om fattigdommen er feid vekk fra hovedstaden, så er den ikke borte.
Under FNs generalforsamling tidligere i høst kunne landets statsminister Sheik Hasina stolt fortelle at landets fattigdom var kraftig redusert fra 41,5 % i 2006 til 18,7 % i 2022. Men hun var også tydelig på at man fremdeles ikke er i mål, og at jenters lese- og skrivekunnskaper er en av de tingene de vil fokusere på.
I forrige uke var ledergruppen til Strømmestiftelsen på besøk til et av våre programmer i den nordlige delen av landet. Der så vi at utviklingen på landsbygda ikke er kommet like langt som i de store byene. Her er det flere som ikke har jobb, og særlig er situasjonen for jenter fremdeles sårbar. De mangler utdanning, de står i fare for å bli giftet bort i ung alder, og de har ikke den samme posisjonen i samfunnet som guttene.
Inni et lite hus med ett rom i en hindu-dominert landsby blant nærmeste endeløse risåkre møtte vi 20 jenter som hadde deltatt i en av livsmestringsgruppene Strømmestiftelsen støtter. «Vi klarte å stoppe at hun måtte gifte seg som barn!», sa de. Og den unge jenta som satt rett foran meg var så glad og stolt over at hun hadde fått hjelp av venninnene sine til å stå opp mot foreldrenes ønske om at hun skulle gifte seg da hun så vidt var blitt tenåring. Nå var jenta nærmere 20 år, og går på sykepleieutdanning.
Historien som medlemmene av denne livsmestringsgruppa Shonglap for unge jenter i Bangladesh fortalte, er ikke unik. Når disse jentene står sammen for å endre skadelige skikker i sitt lokalmiljø, lykkes de ofte. Denne gangen klarte de å forhindre at et barn måtte gifte seg med en voksen mann. Andre ganger står de sammen mot vold i nære relasjoner og barnearbeid, eller kjemper for kvinners rettigheter og muligheten for utdanning.
Shonglap-jentene endrer holdninger og skaper sosial forandring innenfra. Det fører til varig endring.
For Strømmestiftelsen er det viktig at vi fortsetter å bekjempe fattigdom i Bangladesh, selv om mye av utviklingen går i riktig retning. For tross alt er 18,7 % fattige av en befolkning på 170 millioner langt over 30 millioner enkeltmennesker.