"Gatene bugnet av mennesker. Mennesker som spiste, mennesker som vasket seg, mennesker som sov. Mennesker som besøkte andre mennesker, mennesker som kranglet og skrek. Mennesker som stakk hendene inn gjennom drosjevinduet for å tigge. Mennesker som gjorde sitt fornødne og urinerte. Mennesker som klamret seg til busser. Mennesker som gjette dyr. Mennesker, mennesker, mennesker, mennesker."
Kommentar av Generalsekretær Erik Lunde
Publisert i Dagen første gang 04.12.2023
På slutten av 1960-tallet besøkte den amerikanske biologen Paul R. Erlich New Dehli sammen med sin kone og datter. Det lille reisefølget ble skremt av det de så i millionbyens gater. Opplevelsen i India fikk Erlich til å skrive en av det forrige århundrets mest innflytelsesrike bøker, The Population Bomb (1968). «Jeg har forstått befolkningseksplosjonen med intellektet en lang stund, men denne kvelden forsto jeg det emosjonelt,» skrev Erlich innledningen til boken.
The Population Bomb vekket en global frykt for befolkningsveksten som skulle komme. «Problemene i Delhi og Calcutta er også våre problemer,» forkynte Erlich. Professoren hevdet at hundretalls millioner mennesker ville sulte i hjel de neste tiårene dersom man ikke fikk kontroll på veksten i jordens befolkning. Og budskapet gikk rett hjem: Dommedagsprofetiene hans ble lest av millioner, og han lyktes med å overbevise folk om at overbefolkning var den største krisen verden sto overfor. Frykten førte til at det ble satt i gang flere problematiske tiltak for å begrense befolkningsveksten i mange fattige land, som for eksempel tvangssterilisering av fattige og underpriviligerte. Noen av de høyst problematiske tiltakene ble iverksatt med støtte fra vestlige land og bistandsaktører.
Befolkningsveksten gikk imidlertid mye bedre enn Paul R. Erlich og flere andre eksperter trodde. Da Erlich besøkte India, hadde landet en befolkning på 400 millioner. I dag finnes det over 1,3 milliarder indere. Selv om mange, spesielt barn, fremdeles er feilernærte på grunn av fattigdom, er det ikke registrert noen større hungersnød i India siden Andre verdenskrig.
I dag snakkes det ikke lenger så mye om folketallet i India eller Kina. Nå er det Afrikas unge og voksende befolkning som diskuteres. Afrikas befolkning er i dag litt mindre enn i Kinas. Hvis befolkningsutviklingen fortsetter som nå, vil det i år 2100 kunne bo fem ganger så mange mennesker i Afrika som i Kina. Det er ikke uten grunn at det spekuleres i om dette kan bli Afrikas århundre.
Det ligger et enormt potensial i den unge og raskt voksende befolkningen i Afrika. Befolkningsøkningen kan legge grunnlag for en enorm økonomisk vekst. Og klarer man å bygge veksten på Afrikas fantastiske muligheter for fornybar energi og nye grønne, jobber, kan kontinentet vise vei mot en bærekraftig fremtid for hele kloden.
Men noen er bekymret for at det kan gå helt galt. I Asia har befolkningsveksten gått bra fordi man samtidig klarte å løfte store grupper ut av ekstrem fattigdom. Hvis man ikke klarer det samme i Afrika, kan en økende befolkning føre til mer fattigdom, ustabilitet og konflikt.
Noen tror man kan stanse befolkningsveksten gjennom «tiltak». Den svenske professoren Hans Rosling, som ble verdensberømt på grunn av sin faktabaserte fremtidsoptimisme, var en av dem som advarte mot slike tanker. Slike tiltak vil nesten alltid krenke menneskers rettigheter, slik ettbarnspolitikken gjorde det i Kina. Rosling ba oss i stedet om å slutte å bekymre oss for befolkningsveksten. Det kommer til å gå bra, og veksten vil etter hvert flate ut, sa Rosling.
Men optimismen bygget på en viktig forutsetning: Vi må klare å utrydde den ekstreme fattigdommen i verden.
Nedgangen i ekstrem fattigdom de siste tiårene, viser at det er mulig. Men vi har en jobb å gjøre. Ta for eksempel det vestafrikanske landet Niger, som i dag er et av verdens absolutt fattigste. Her er halvparten av befolkningen under 15 år – og én av fire under 8 år. Det vil kreve en enorm innsats for å sikre alle disse unge en fremtid der de kan leve gode liv og ha en inntekt å leve av.
Jobben starter med å gi alle barn i Niger og andre afrikanske land mulighet til å gå på skole og tilegne seg kunnskapen de trenger for å utvikle sine evner og skaffe seg en inntekt.
Hvert barn er en sjelden gave med mange ubrukte ressurser som kan bli forløst med en god skole og oppvekst. Vi må la Afrikas unge hjerte få forutsetningene til å skape en fremtid uten ekstrem fattigdom.