Verden rystes i grunnvollene. USA er i ferd med å tre ut av et verdifellesskap der de har hatt en ledende posisjon siden slutten av andre verdenskrig. Hvem er vi dersom vi lar 700 millioner mennesker i stikken? spør Generalsekretær Erik Lunde i denne artikkelen.
Av generalsekretær Erik Lunde
President Donald Trump har satt USAs langvarige (men langt fra feilfrie) engasjement for menneskerettigheter og demokrati på pause.
Utviklingen i USA har med rette fått alarmklokkene til å ringe i Europa. Vi befinner oss midt i den mest alvorlige «varme» krigen på vårt kontinent siden nazismen ble beseiret. Putins uprovoserte angrep på et selvstendig og demokratisk land er ikke bare en eksistensiell trussel mot ukrainernes rett til liv og frihet. De ukrainske heltene kjemper for oss. Det er ikke Ukraina som skal takke oss for vår støtte – vi står i en evig takknemlighetsgjeld til alle de som har ofret liv og helse for å beskytte den frie verden mot en autoritær, militaristisk invasjonsmakt med imperialistiske ambisjoner.
Når Donald Trump stanser militærhjelpen til Ukraina, er det som om USA skulle ha stanset forsendelsen av krigsmateriell til Storbritannia og Sovjetunionen i 1943. Det er et utilgivelig svik mot det modige ukrainske folket og mot allierte som (tross alt) har stilt opp for USA ved viktige korsveier – ikke minst etter 11. september 2001.
Vi glemmer en annen stor trussel mot trygghet og frihet i verden: kampen mot den dødelige og destabiliserende globale fattigdommen.
Lederne i de øvrige NATO-landene har skjønt alvoret og har samlet seg til krisemøter for å håndtere den nye situasjonen. Når USA svikter Ukraina, må andre land ta større ansvar. Det var oppløftende å se at Storbritannias statsminister, Keir Starmer, klarte å samle «en koalisjon av villige» for å sikre Ukraina. Samtidig forstår nå de europeiske landene at Europa må ta et mye større ansvar for å forsvare seg selv. Land etter land varsler nå at de vil bruke mer på forsvar. Det er en tragisk, men nødvendig utvikling slik verden har blitt. Den frie verden kan ikke passivt stå og se på at autoritære ledere deler verden mellom seg i ulike interessesfærer. Vi må kunne avskrekke og forsvare oss.
Jeg sitter imidlertid med en stor uro i denne situasjonen, og det er at vi helt glemmer en annen stor trussel mot trygghet og frihet i verden: kampen mot den dødelige og destabiliserende globale fattigdommen.
USAs tilbaketrekking vil ta liv og sette kampen mot fattigdom i revers.
Donald Trump har ikke bare satt støtten til Ukraina på pause. Presidenten har også stoppet amerikansk bistand til å håndtere kriser, bekjempe fattigdom og fremme sosial og demokratisk utvikling. Bistandsstoppen er ikke dramatisk – den er katastrofal. USA har vært den suverent viktigste bidragsyteren på både humanitær og langsiktig bistand i verden. De har også spilt en helt avgjørende rolle i å koordinere innsatsen i møte med kriser og fattigdom.
USAs tilbaketrekking vil ta liv og sette kampen mot fattigdom i revers. I Sahel i Vest-Afrika har USAs innsats vært helt avgjørende for å redde millioner av mennesker fra å sulte. I Øst-Afrika vet vi at hele utdanningssystemer kan kollapse når støtten fra USAID faller bort. Eksemplene er endeløse.
Men det katastrofale bortfallet av bistand fra USA fremkaller ikke noen dyp kriseforståelse hos europeiske ledere. Da Keir Starmer annonserte sin plan for å styrke det britiske forsvaret, varslet han tvert imot at Storbritannia kommer til å finansiere forsvarsløftet gjennom å kutte i bistanden fra 0,5 til 0,3 prosent. Det er også et tydelig skifte i britisk politikk: Under den forrige Labour-regjeringen nådde Storbritannia FN-målet om å gi 0,7 prosent av BNI i bistand. Nå skal den mer enn halveres.
Det er antakelig ingen ubegrunnet frykt at mange land vil la seg friste til å følge britenes eksempel. Når støtten til Ukraina skal økes og forsvarsbudsjettene opp, er midlene som går til bekjempelse av fattigdom, særlig utsatt. Vi har allerede sett at andelen av bistanden som går til de fattigste landene i Afrika og Asia, har blitt redusert de siste årene.
Er ikke dette helt naturlig? Må man ikke tenke på seg selv og sin egen umiddelbare trygghet først?
Jo, det er ikke så rart at fokuset skifter i den situasjonen vi befinner oss i nå. Men vi må klare å holde to tanker i hodet samtidig.
Hvem er vi dersom vi lar 700 millioner mennesker i stikken?
For det første bør Europa vise seg bedre enn Donald Trump. Vi bør stå ved våre løfter.
I 2015 lovet vi å bidra til å utrydde ekstrem fattigdom innen 2030. Den ekstreme fattigdommen tar tusenvis av liv hver eneste dag. Det er uakseptabelt at store deler av verdens befolkning ikke får oppfylt sine grunnleggende sosiale og politiske rettigheter og kan leve et liv i frihet og trygghet.
Hvem er vi dersom vi lar 700 millioner mennesker i stikken?
For det andre er kampen mot ekstrem fattigdom også helt avgjørende for vår egen sikkerhet.
Når flere mennesker drives ut i fattigdom, blir verden mer urolig og mindre trygg. Dette svekker den globale økonomien, destabiliserer demokratier, forvitrer institusjoner og øker faren for konflikt, terrorrekruttering og migrasjon.
Den svenske professoren Hans Rosling ble verdenskjent for sin faktabaserte fremtidsoptimisme. Han mente at vi går en god fremtid i møte med mer frihet, velferd og trygghet – men det bygget på én forutsetning: Vi må klare å utrydde ekstrem fattigdom.
En verden uten ekstrem fattigdom er en verden som gjør alle land tryggere, sterkere og mer velstående. Derfor er god bistand en solid investering i fremtiden.
Dette skulle være tiåret hvor vi skulle gjøre den ekstreme fattigdommen til historie. I stedet fikk vi pandemi, invasjon av Ukraina, en katastrofal krig på Gaza og en eskalerende klimakrise.
Nå har også opp mot en tredjedel av all bistand falt bort.
Jeg savner en «koalisjon av de villige» som kan opprettholde innsatsen mot fattigdom. Hvem tar initiativet til et krisemøte for verdens fattige?
Kan vi håpe på Jonas Gahr Støre?