2010 MONEY PER FRONTH 04
- Det er både riktig og nødvendig at Norge nå bidrar til å støtte behovene i Ukraina. Men vi trenger ikke finne på unntak fra å bruke penger på bistand til land i sør når de opplever store konsekvenser av økte mat- og drivstoffpriser og en inflasjon som langt overgår vår egen, skriver Erik Lunde i denne kronikken. Foto: Per Fronth

Behovet er tre oljefond

- Noen ganger forstår man at det faktisk vil være umulig å nå målet i tide. FNs 17 bærekraftsmål som ble vedtatt i 2015, har en uttalt mållinje i 2030. Vi er altså over halvveis i tid. Men akkurat nå ser det ut som vi på mange områder er kommet kortere enn hvor vi sto før vi fikk pandemien for tre år siden, skriver Erik Lunde i denne kronikken.

2022-erik-lunde-portrait-image-sst-33083--photo_oystein_venas_sorensenKronikk

av Erik Lunde
Generalsekretær

Publisert på fvn.no første gang torsdag 21. mars 2023


 

FN-konferansen om handel og utvikling (UNCTAD) beregnet i 2015 at finansieringsgapet for å nå FNs bærekraftsmål i utviklingslandene skulle være 2,5 trillioner amerikanske dollar. Etter år med pandemi og de pågående konsekvensene av krigen i Ukraina har dette vokst til 4,3 trillioner dollar. Eller litt over tre oljefond.

Vår fremtid avhenger av en stabil verden hvor mennesker lever i stabile samfunn, hvor vi løser klimautfordringene sammen og hindrer store flyktningestrømmer over kontinenter og landegrenser.

At dette virker uoppnåelig, er selvsagt ingen hindre for handling. For investering i barns utdanning, etablering av nye jobbmuligheter for millioner av afrikanske ungdom og bekjempelse av fattigdom er ikke bare viktig for den enkelte som får seg utdanning og jobb. Det er også viktig for oss i Norge. Vår fremtid avhenger av en stabil verden hvor mennesker lever i stabile samfunn, hvor vi løser klimautfordringene sammen og hindrer store flyktningestrømmer over kontinenter og landegrenser. Da må det investeres. Og som med mange store investeringer, så øker kostnaden om vi utsetter investeringsbeslutningen.

I Strømmestiftelsen ser vi helt konkret at det får konsekvenser når for eksempel Frankrike trekker seg tilbake eller blir kastet ut av land i Vest-Afrika.

Forutsetningene for at verdens land skal klare å enes om finanseringen av bærekraftsmålene har dessverre forverret seg kraftig etter Russlands fullskalakrig mot Ukraina startet for et år siden. Vi ser nå en ny maktkamp utspille seg også i det globale sør hvor både Russland og Kina tydeliggjør sine prioriteringer. I Strømmestiftelsen ser vi helt konkret at det får konsekvenser når for eksempel Frankrike trekker seg tilbake eller blir kastet ut av land i Vest-Afrika. Det rammer også andre vesteuropeiske land. Diplomatiske forbindelser blir svakere, det blir vanskeligere å gjennomføre programmer, og risikoen ved private investeringer øker.

Samtidig savner vi dessverre at norske myndigheter er villig til å gjøre nok for å legge til rette for bærekraftsinvesteringer til land i det globale sør.

Et av regjeringens satsingsområder er matvaresikkerhet. At alle kan spise seg mette er et selvsagt mål. Men for at Afrika skal nå bærekraftsmålene, må det være et mål at afrikanske land ikke bare klarer å fø sin egen befolkning. Vi må også legge til rette for handel mellom land, og da må vi se på egne handelshindre også.

På bistandssiden har regjeringen riktignok nedsatt et ekspertutvalg som skal finne ut av hvordan man skal skaffe finansiering for å nå bærekraftsmålene. Men ett av tre konkrete oppdrag som ekspertgruppen har fått, er å se på hvordan man kan gjøre unntak fra det OECD-regelverket man har på bistand.

Med den ekstra inntekten Norge har fått det siste året, er det forstemmende at Norge ikke klarer å bidra til å opprettholde en innsats for verdens fattigste på 1 prosent av BNI.

Det er både riktig og nødvendig at Norge nå bidrar til å støtte behovene i Ukraina. Men vi trenger ikke finne på unntak fra å bruke penger på bistand til land i sør når de opplever store konsekvenser av økte mat- og drivstoffpriser og en inflasjon som langt overgår vår egen. Med den ekstra inntekten Norge har fått det siste året, er det forstemmende at Norge ikke klarer å bidra til å opprettholde en innsats for verdens fattigste på 1 prosent av BNI. Som konsernsjef i Yara, Svein Tore Holsether, nettopp sa på en Norad-konferanse – «I Norge forholder vi oss til at den som tjener mer, betaler mer. Da burde vi som land også gjøre det når vi tjener mer». Når en stadig større del av bistandsmidlene går til ukrainske flyktninger i Norge, så går det på bekostning av utviklingen i det globale sør.

Som en norsk bistandsorganisasjon med hovedkontor i Kristiansand har vi et tett samarbeid med flere næringslivsaktører i regionen. Vi opplever at mange er interessert i å jobbe med bærekraftsutfordringene, ikke bare i egen virksomhet i Norge, men også ved å utforske mulighetene for å bidra til å bistå det globale sør. Noen bedrifter gjør det ved å gi gaver til bistand, noen ønsker også å bidra med kompetanse inn i våre bistandsprogrammer, og andre vil også investere i land i sør. Da kreves det stabile rammevilkår for næringslivet for å bidra.

Vi savner at regjeringen har interesse for bredt å legge til rette for at næringsliv og privatpersoner kan bidra til å løse bærekraftsutfordringene i utviklingsland.

Selve gavefradragsordninger er redusert fra skattefradrag for gaver på opptil 50.000 til nåværende grense på maks 25.000 kroner. Med dyrere dollar og høy prisstigning i Norge, gir dette negative utslag som går utover innsatsen på bærekraftsarbeidet.

Skal vi klare å nå bærekraftsmålene en gang i nær fremtid er det nødvendig at regjeringen faktisk klarer å legge til rette for at alle gode krefter som vil bidra med egne investeringer og gjennom ulike bistandsorganisasjoner har de riktige incentivene. Vi savner at regjeringen har interesse for bredt å legge til rette for at næringsliv og privatpersoner kan bidra til å løse bærekraftsutfordringene i utviklingsland. Dette er selvsagt ikke noe Norge kan løse alene, men Norge har forpliktet seg til å jobbe for å oppnå bærekraftsmålene. Derfor må vi selvsagt ta vår andel.