Alle flyktet hals over hode. De kunne ikke lete etter noen. Ikke ta med seg noe. Det var ikke tid. Det som gjaldt, var å komme seg bort. Barna fortalte meg om soldater som kom til landsbyene. Som skjøt rundt seg, drepte, lemlestet, voldtok og brant alt.
Jeg sitter i flyet klar for avgang. Kabinpersonalet gjennomgår sikkerhetsrutinene, og de velkjente ordene
lyder: « I tilfelle en nødsituasjon oppstår, vennligst ikke ta med deg noen eiendeler ved evakuering.» Da slår det meg at det var slik de hadde det, flyktningene fra Sør-Sudan jeg nettopp har møtt i flyktningeleiren i Moyo, nord i Uganda. Det eneste de kunne gjøre, var å løpe og komme seg unna for å berge livet.
Gir barna undervisning
Jeg lukker øynene og ser for meg læreren Leya som jeg møtte i skyggen under et tre i flyktningeleiren.
Hun har 90 små elever som hun lærer bokstaver, tall, sanger, rim og regler. Under de andre trærne i nærheten sitter flere klasser. Og midt i en barneflokk står hun og gestikulerer ivrig: Læreren Leya – en overlever.
– Jeg så mannen min bli drept. Soldatene skjøt ham, men jeg måtte bare la ham ligge igjen. Det var så forferdelig vondt å gå fra ham. Heldigvis klarte jeg å få barna våre med meg, og vi løp inn i jungelen, forteller Leya sorgfullt. I to måneder levde hun og barna i villmarken. For ett år siden krysset de grensa til Uganda og kom i sikkerhet i flyktningeleiren. Her lever omkring 700 000 mennesker, mange av dem er barn. 9 av 10 barn i skolealder får ingen undervisning, for det finnesikke nok skoler. Men Leya er her, og hun skjønner hva som må til.
Leya peker på hodet sitt og forteller at det eneste hun har fått med seg, utenom barna, er vettet. – Kunnskapen sitter jo i hodet mitt, sier hun fornøyd og smiler.
– Det jeg kan og vet, bærer jeg jo inni her, uansett hvor jeg er.