Ekstremvær, flom og tørke tvinger utallige mennesker på flukt, i tillegg til at mange av verdens fattigste opplever vanskeligere kår for jordbruk, husdyrhold og generell matsikkerhet.

De fattigste landene har bidratt minst verdens CO2-utslipp, men rammes hardest.  Drastiske klimatiltak må til for å begrense global oppvarming og dermed hindre økt fattigdom

For å komme ut av fattigdomsfella er det avgjørende å bygge kunnskap, øke inntekt og fremme rettigheter. Vi må øke innsatsen der behovene er størst – i de fattigste og mest sårbare områdene. Koronakrisen har medført enorme behov for nødhjelp og strakstiltak som følge av økonomisk nedgang og mangel på mat og helsetilbud, men fortsatt vil det være avgjørende å jobbe langsiktig og med de underliggende årsakene til fattigdom.

Siste rapportering fra FN på bærekraftsmål 1 viser blant annet at:

• Ulikhet starter allerede før fødselen, og vi må prioritere barn under 14 år. De utgjør hele 46% av verdens fattigste. Vi må derfor jobbe for at alle barn får muligheten til å begynne på og fullføre skolen, har tilgang til helsetjenester og får oppfølging innen ernæring.
• Mange lever i ekstrem fattigdom selv om de har jobb, særlig i Afrika sør for Sahara. Andelen mennesker som har en jobb å gå til, men som fortsatt lever i fattigdom, var på hele 38 prosent i 2018, viser nyeste rapportering fra FN på bærekraftsmål 1. Dette gjelder særlig unge mennesker mellom 15 og 24 år. Det er sterkt behov for å trappe opp tiltak som imøtekommer denne utfordringen, og som dermed kan bidra til anstendig arbeid for alle
• Mange av verdens mest sårbare faller utenfor grunnleggende offentlige trygdeordninger og sosiale tjenester. Dette gjelder særlig barn, kvinner og mennesker med funksjonsnedsettelser. Å nå ut til disse gruppene kan hjelpe dem som faller utenfor til å reise seg igjen og finne veien ut av fattigdom. Her handler mye om nasjonale prioriteringer, kunnskap om rettigheter og tilgangen på grunnleggende helsetjenester. 
• Vi kan ikke bekjempe fattigdom uten å gjøre noe med klimaendringene, som rammer de aller fattigste hardest. Drastiske klimatiltak må til for å begrense global oppvarming og dermed hindre økt fattigdom.
• Høy befolkningsvekst er også en sentral utfordring for å utrydde fattigdom. Å jobbe for å bekjempe barneekteskap og utdanning for jenter kan være gode tiltak for familieplanlegging, og dermed også økt befolkningsvekst. Det påpeker også siste utviklingsrapport fra UNDP.

Det er særlig voldelige konflikter og politisk uro, klimaendringer og høy befolkningsvekst som hindrer mennesker i å komme ut av ekstrem fattigdom. Generelt øker også ulikheten i verden, noe som kan gjøre at flere havner i fattigdom.

Årsakene er komplekse og handler gjerne om et samspill av både sosiale, politiske og økonomiske faktorer. Dette gjør det utfordrende å bekjempe ekstrem fattigdom.

På toppen av det hele kommer nå koronakrisen, som gjør at antallet ekstremt fattige i verden øker for første gang siden 1990-tallet. Verdensbanken anslår at mellom 88 og 115 millioner mennesker vil havne i ekstrem fattigdom som følge av smitteverntiltak og global økonomisk nedgang i 2020 og 2021. Og selv om økonomisk vekst og ting skulle bli «normalt» igjen i 2021, vil pandemiens effekt være stor. Verdensbankens prognoser viser at 7 prosent vil leve i ekstrem fattigdom i 2030.

Ekstrem fattigdom er i dag sterkt konsentrert i noen områder, og særlig på landsbygda og såkalte rurale områder i Afrika Sør for Sahara. Det er også her man så en økning i ekstrem fattigdom mellom 2015 og 2018, i tillegg til andre områder med økt voldelig konflikt. 

Videre er verdens fattigste svært unge. I 2018 var halvparten under 15 år – til tross for at denne aldersgruppen kun utgjorde ¼ av verdens befolkning. Barn og unge (15-24) utgjør 2/3 av verdens fattigste. Denne fordelingen er særlig tydelig i Afrika Sør for Sahara. Generelt har jenter og unge kvinner (25-34) mer utsatt for å havne i fattigdom enn gutter og unge menn.  

Årsaken er hovedsakelig lav utdanning, og nettopp derfor er kvaliteten og tilgangen til utdanning en sentral nøkkel til å redusere fattigdom. Dette ser man også i rurale områder, hvor hele 39% av fattige voksne har ingen utdanning. 

Selv om også noen asiatiske land fortsatt henger igjen, som India og Bangladesh, risikerer man at ekstrem fattigdom blir et afrikansk fenomen i 2030.

Verdensbanken antar at mellom 88 og 115 millioner mennesker havner i ekstrem fattigdom som følge av Covid-19 i 2020 og 2021. Det betyr at fremgangen mot 2030, hvor ekstrem fattigdom skal utryddes, blir satt tilbake med 3 år. 

Sørlige Asia rammes hardest, med mellom 49 og 57 millioner som havner i ekstrem fattigdom. Deretter Afrika Sør for Sahara, med mellom 26 og 40 millioner. Områder som de senere årene har hatt positiv framgang i fattigdomsreduksjon er ekstra sårbare for tilbakefall. Og det er ikke bare de fattigste landene som rammes; 72 millioner av de «nye fattige» lever i mellominntektsland og i urbane områder. Årsaken til dette er de mange som har jobber i sektorer som rammes hardt av lockdown og økonomiske nedgangstider – uformelt arbeid, bygningsarbeid og fabrikkarbeid. Fattige arbeidere jobber også oftere i sektorer hvor sosial distansering er vanskeligere. De har klart å få seg en inntekt og bedre boforhold, men uten arbeidsledighetspenger og andre trygdeordninger er fallgruven stor for å stå på bar bakke på kort tid. 

Fortsatt representerer likevel mennesker i rurale områder og barn og voksne uten skolegang den største andelen fattige i verden. Mange av dem hadde så vidt klatret over fattigdomsgrensen før koronapandemien inntraff. Det gjorde dem ekstra sårbare.