Gå til innhold Gå til navigasjon

(U)lykkens rus

Han ser lykkelig ut, gutten på bildet under. Står sammen med kompisene sine og sniffer flybensin. Tøff i trynet. Usårbar. Han er gatas gutt. Og stolt av det.

Men det har begynt å prikke i fingrene i det siste. Hendene føles visne. Han er blitt så trøtt. Klarer ikke lenger å løpe vekk når politiet kommer og slår ham våken om natta med batongene. Klarer heller ikke si nei når de ber ham gjøre ”det”, mot å la ham være i fred. Det er så ekkelt. Orker ikke tenke. Ikke på ”det”. Heller ikke på mamma som er borte for alltid. Eller pappa som bare forsvant. Ingen skjønner noen ting. Har så vondt i huet. Livet er jo bare noe dritt. Så han løfter flaska opp mot nesa og smiler til fotografen.

Tar et dypt åndedrag. Og verden smiler tilbake. En liten stund til. Flybensin og marihuana. Det er flukten fra en vanskelig hverdag for gatebarna i Uganda. Her råder den sterkestes rett. De minste barna finner fort ut at de bare har å gjøre som de store guttene sier. Eller politiet. Kan du selge kroppen din til en politimann for å slippe å bli banket opp, så gjør du gjerne det.
 


Det er flybensin i flaskene til disse guttene.

Nummenhet i lemmene. Vrangforestillinger. Hukommelsestap. Hodepine. Panikkangst. Disse symptomene kan man se på mange gatebarn her. De utvikler gradvis en ekstremt antisosial adferd. Jenter helt ned i sjuårsalderen ender opp som prostituerte.

Det er et svært hardt liv, og ikke lett å hjelpe disse sterkt skadede barna tilbake til et normalt liv. Men noen gir dem heldigvis hjelp, omsorg og kjærlighet. Lydia var en av dem som fikk hjelp. Hun var fem år da hun ble plukket opp av en sosialarbeider og tatt med til CRO, Child Restoration Outreach, som jobber med å hjelpe gatebarn.

 Målet er å få dem til å slutte med rus, begynne på skolen igjen, bli gjenforent med familien sin eller få en god fosterfamilie. Lydias mor var død, faren hadde stukket av med en annen kvinne og storesøsteren klarte ikke ta vare på henne alene. Den lille jenta var overlatt til seg  selv, og levde et liv i sorg og ufattelig fattigdom.

– Jeg husker godt den dagen de fant meg, forteller Lydia. Venninna mi hadde stjålet den maten jeg hadde klart å få tak i. Jeg gråt og gråt, var veldig sulten og følte meg totalt fortapt. Heldigvis fant folkene fra CRO meg. De gav meg mat og brydde seg om meg. I dag er Lydia blitt en vakker tenåring med et liv fullt av muligheter foran seg. Hun fikk hjelp i tide.

– Jeg har så lyst til å gå i fin kjole, bo i et hus og kjøre bil. Da må jeg fortsette skolen så jeg kan få meg en jobb etterpå, sier den unge jenta med et stort smil om munnen.