Gå til innhold Gå til navigasjon

Tilbake med renter

Hvorfor låner vi ut penger til fattige, istedenfor å gi det til dem? Hvor kynisk går det egentlig an å bli i møte med mennesker i en desperat situasjon?

Følelsesmessig kan det virke hjerterått å kreve penger tilbake fra fattige. Og i utviklingsarbeidet er det virkelig stor forskjell mellom å låne bort og å gi bort. Det har imidlertid motsatt fortegn av hva våre følelser og moralske instinkter sier oss.

I bistandens historie har man nemlig ikke alltid lykkes med å skape varig utvikling for dem man jobber med og for. Penger utenfra kan stille sult, men det er ikke noe verdig liv for dem som hver dag må stille seg i kø ved en vestlig organisasjons suppekjøkken. Man har reddet mennesker ut av fattigdommens slaveri.

Men man har gjort dem til slaver av noe nytt: Bistanden utenfra.

For å komme varig ut av fattigdom må ethvert menneske selv ta ansvar for eget liv. Det skjer ikke varig utvikling i et lokalsamfunn hvis ansvaret ligger hos en utviklingsorganisasjon. Det må ligge hos menneskene som skal være der om fem år, ti år, 30 år, og skal oppdra sine barn der. Dette betyr i praksis at vi som utviklingsorganisasjon må stille krav til menneskene vi møter for at det skal skje forandring i livene deres. Å stille krav til noen innebærer at vi har forventninger til at mennesket vi møter kan bidra med noe.

Kravene må selvfølgelig være realistiske og basert på kunnskap om og kjærlighet til det mennesket vi møter. Vi kan ikke kreve at et menneske med amputerte ben skal løpe maraton, vi kan ikke kreve at en fattig uten utdanning skal gå rett inn i et professorat i kvantefysikk.

Det kan likevel virke tøft å stille krav til fattige om at lån skal tilbakebetales - med renter. Og det er tøft for noen. Det skal vi ikke legge skjul på. Problemet er imidlertid at det ikke finnes enkle løsninger for mennesker som er født inn i fattigdom.

Egentlig er det ikke vi i Strømmestiftelsen eller andre vestlige organisasjoner som skal svare på spørsmålet om mennesker kommer varig ut av fattigdom når man låner ut penger og krever tilbake med renter. De fattige selv bør svare. Og det gjør de. Svaret deres veier atskillig tyngre enn alle utredninger fra oss som aldri har kjent hvordan det føles å la sine barn legge seg på tom mage. De fattige betaler nemlig tilbake lånene - i like stor grad som norske bankkunder. De tar opp nye og større lån, som de også betaler tilbake. De får råd til å sende barna på skolen, til å spise tre måltider om dagen istedenfor ett eller to. Hvorfor? Fordi de har tatt ansvar for egne liv.

Og på toppen av alt får de ansvarliggjøringens uslåelige frynsegoder: Selvrespekt og verdighet.

Foto: Per Fronth