Gå til innhold Gå til navigasjon

Tanker om å dele

Tanker om å dele
– Det er helt naturlig for meg å tenke på at jeg vil skrive et testamente som forteller at når jeg er borte vil jeg at noe av mitt skal gå til andre som ikke har det så godt som oss.

– Det å dele har jeg tenkt mye på, sier Liv Mørland fra Kristiansand.

Tekst og foto: Egil Mongstad

Liv Mørland (65) skjenker kaffe. Høstsola fargelegger den blanke fjorden nedenfor. Bladene på osp, og lind, eik og bjørk vitner om at snart er høsten over, og duk av vinter skal snart dekke planter og trær, busker og gress.Jeg er her for å snakke om det å testamentere.

Temaet kan være vanskelig å ta opp – det er mange følelser knyttet til det. Men for Liv Mørland handler det ikke om det.
– Det å dele er noe jeg har tenkt mye på. Tror faktisk det har vært en del av meg helt siden jeg var lita jente og vokste opp i Grimstad.  Det høres kanskje litt rart ut, men tanken og ønsket om å dele har faktisk vært med meg helt frem til i dag. Og, jeg mener det har vært med å påvirke både min utdanning og senere mine yrkesvalg. For meg betyr det å dele at jeg både her, og når dette livet en gang tar slutt, kan gi av goder jeg har fått, med dem som ikke har.

– Derfor er det helt naturlig for meg å tenke på at jeg vil skrive et testamente som forteller at når jeg er borte vil jeg at noe av mitt skal gå til andre som ikke har det så godt som vi. At mine penger, det jeg ønsker å testamentere bort, kan bety et nytt liv for noen etter at jeg er borte. Det gjør meg godt å tenke på. Jeg stiller meg ofte spørsmålet om hvorfor verden er som den er. Hvorfor har så mange mennesker det så vanskelig, og noen få har fått det så uendelig godt? Det er så vanskelig å forstå det. Vi kan ikke akseptere at det er slik. Vi trenger å engasjere oss i andres nød. Vi kan ikke la det være slik, jeg kan ikke la det være slik, sier Liv Mørland.

– For en tid tilbake leste jeg en bok: «Kunsten å være snill». Boken, som er skrevet av den svenske forfatteren Stefan Einhorn, var en tankevekker om at godhet også kan smitte og spre seg. Godhet avler godhet, å gjøre godt kan motivere andre til å gjøre godt. Vi kan forsøke å gjøre godhet til en smittende epidemi som brer seg og skaper gode handlinger og følelser, selv om det ikke alltid er lett, sier Liv.   

Involverte familien
Hvis en bestemmer seg for å gi en gave i testamentet etter en er borte, kan det være viktig å tenke gjennom hvorfor en vil testamentere, og også å tenke hvem en ønsker å testamentere til, hvilken organisasjon eller institusjon. For hennes del har det også vært naturlig å snakke med familie om dette slik at også de kan forstå, og også ta del i gleden hun har i det med å dele.
– For meg har det vært helt opplagt å snakke med mine nærmeste om dette. For andre er det kanskje annerledes. Det jeg tror og kanskje også håper, er at flere tenker på muligheten for å testamentere noe til et godt formål. Det er ikke størrelsen på beløpet som betyr noe – det er at en gjør noe som betyr noe, sier Mørland.

– Jeg ønsker slett ikke å være hverken moralistisk eller komme med pekefingeren, men det er liten tvil om at vi, materielt sett, har det svært godt i Norge. Svært mange av oss lever på en slags nytebølge der fokus er oss sjøl, hva vi kan få til, gjøre, reise og se. Og vi gjør det fordi vi mener vi har fortjent det. Jeg synes det er vanskelig å tenke slik. Det er så mange mennesker som trenger vår skjerv, vår bistand, det vi kan bidra med for at verden kan bli litt mer rettferdig og et litt bedre sted for oss alle. Kanskje, når vi ser oss om og kjenner på våre innerste følelser, så er gleden ved å gi større enn den vi opplever når vi får, sier Liv Mørland, og oppfordrer nettopp til å kjenne på gleden i det å dele, og få øye på rikdommen i det å gi.

Gaven som lever videre
– Når jeg er borte, kan noen andre med mine midler og penger kanskje få oppfylt noen drømmer, sende noen av sine kjære på skolen, gi sine barn en god utdanning og en fremtid utenfor fattigdom. Slik bygde vi vårt velferdssamfunn; slik ønsker jeg at mine midler kan være med å bygge trygge familier og gode samfunn også etter at jeg er borte. Å kjenne på den tanken: at noen skal få del i den gleden – det gjør meg faktisk glad, sier Liv Mørland.