Gå til innhold Gå til navigasjon

Når selvbildet blir større enn verdensbildet

Når selvbildet blir større enn verdensbildet

Kronikk: Er det ikke snart slik at vi må erkjenne at vi lever i et samfunn som er mer opptatt av seg selv og egen lykke – enn felles glede?

Tekst: Egil Mongstad, redaktør i Strømmestiftelsen

Ofte sitter jeg med følelsen av at spørsmålet om hvordan jeg har det er viktigere enn hvordan våre medmennesker har det, eller at det blir mer viktig for oss å bli enda rikere, enda lykkeligere og frigjort, fremfor å se hva vi kan gjøre for at for eksempel verdens fattige kan få det bedre.

For ikke lenge siden hadde vi en debatt her hjemme om å forby tigging. Forslaget fikk ikke flertall. Men at det kom opp er et skuffende eksempel på hvilken retning samfunnet vårt beveger seg mot. Et samfunn som ikke har plass til alle livets fasetter, blir et nakent, uekte, tomt og kaldt samfunn.

Eller ønsker vi et samfunn der hvert menneske må ha sin egen «selfie-stang»? Vil vi ha et samfunn der jeg – og alene jeg – er i sentrum – og der alt vi ikke liker og det som forstyrrer oss kan reguleres bort?

De fleste vil sikkert svare nei på dette. Men er det ikke nettopp det vi beveger oss i retning av?

Den danske psykologen Sven Brinkmann tar sterkt til motmæle mot denne utviklingen. Han mener det er på tide at vi kaster både coaching og vår opptatthet av selvrealisering på båten. Tiden for selvfokusering og selvopptatthet må være over, mener han. Brinkmann etterlyser forpliktelsen og slår et slag for en ny æra for pliktetikken. Han mener det er på høy tid at vi begynner å forplikte oss på noe annet enn oss selv. Vi må bry oss mer om hva vi kan gjøre for andre, fremfor å sette oss selv og vår egen lykke i sentrum av våre liv.

I pliktetikkens lys betyr dette at sjøl om resultatet ikke er det beste for meg, så er det som fører frem til resultatet likevel en riktig handling. En handling blir riktig dersom den er i overensstemmelse med riktige etiske prinsipp. I noen tilfeller kan det føre til – eller til og med påby handlinger som ikke fører til de beste konsekvensene.

Mange vil mene at Norge har verdensrekord i giverglede. Vi blir lagt merke til langt utover vårt lands grenser når det gjelder det å gi og ha engasjement for fattige. Ingen land i verden kan vise til en landsomfattende dugnad for verdens fattige som det TV-aksjonen er.

Men vi må ikke gjøre det å gi til å være noe spesielt. Å gi er ganske enkelt en annerkjennelse av vårt ansvar for andre. Et samfunn der fellesskapet blir viktigere enn en selv, der solidaritet blir viktigere enn individualitet og det å dele blir viktigere enn egoisme – det blir et rikt samfunn.

Solidaritet er et ord som dessverre blir mer og mer borte fra språket vårt? Ordet, som kommer fra det latinske solidum, betyr helheten, hele summen. Vi må ta ordet som beskriver en følelse av samhørighet og samhold, tilbake i hverdagen vår. Da vil vi kanskje forstå at vårt forbruk, vår selvopptatthet, som truer klima og miljø, og utsetter verden for en belastning som så absolutt ikke er bærekraftig, ikke handler om solidaritet.

Vi må tenke fellesskap og samhørighet, fremfor selvopptatthet. Vi må ned fra catwalken og gjøre vårt til at verden kan bli bedre for oss alle. Da kan det godt hende at vi må gjøre ting ikke jeg ønsker. Da kan det hende at pliktetikken, og det jeg kan gjøre for andre blir viktigere enn meg og mitt og mine egne opplevelser. Da kan de hende at jeg – på catwalken og i selvrealiseringens avslørende lys – må søke skygge for å gjenoppdage at jeg ikke er alene. For en selvopptatt verden er ingen god verden å leve i – for noen av oss.