Gå til innhold Gå til navigasjon

Så døden i havet

Så døden i havet
Kooperativet som ble etablert etter tsunamien har vært helt avgjørende for Abdul Japar kona Fauzia. Med hjelp av lån har han nå kjøpt sin egen fiskebåt.

Abdul Japar (40) hadde dradd sine garn. Han hadde ryddet og rensket garna, og tok et bad i sjøen, da han forstod at noe var rivende galt. Under ham forsvant havet, og framfor ham var det et par hundre meter til land.

TEMA: 10 ÅR ETTER TSUNAMIEN/SRI LANKA

Tekst: Egil Mongstad

– Jeg så bølga komme innover igjen. Den bygde seg opp og ble større og større.

– Jeg sprang for livet mot en høyde inne på stranda. Havet nådde meg igjen og den siste delen sprang jeg i vannet. Det var helt forferdelig, forteller han.

I trygghet inne på en høyde kunne Abdul se dramaet som utspant seg på havet foran ham. Det var den andre bølga som tok liv. – Jeg så døden i havet den dagen. Det var så mange som døde. Vi så dem, våre kollegaer, våre naboer og venner. I havet. Det var grusomt, forteller Japar. 

Han berget livet, men mistet samtidig levebrødet den dagen. Og han visste ingenting om familien sin, kona og barna.

Nå er det gått ti år siden den dramatiske opplevelsen på stranda i Arugam Bay på østkysten av Sri Lanka. Både kona og barna klarte seg.
– Som svært mange andre, stod vi på bar bakke etter bølga. Vi måtte starte helt på nytt. Jeg hadde ikke egen båt den gangen, og etter tsunamien var det ingen båteiere som reiste ut for å fiske, så det gikk lang tid før jeg var på sjøen igjen, sier den erfarne fiskeren.

I likhet med så mange andre her, er det havet som er levebrødet for Abdul og familien.

I 2006 startet Strømmestiftelsen opp et kooperativ like utenfor byen Potuvil på Sri Lankas østkyst. Woman´s Production and Services Cooperative Ltd.

Kooperativet har over 1000 medlemmer og har vært avgjørende for hvordan folk her har klart å reise seg etter tsunamiens ødeleggelser. Det er flest kvinner i gruppa, men også noen menn har fått plass. Blant dem er Abdul Japar.

– Jeg ble med i kooperativet og fikk låne penger der. Jeg ville kjøpe min egen båt, men det jeg fikk fra kooperativet var ikke nok. Båten kostet 160.000 rupi med motor (9.000 kroner). For å få råd, pantsatte jeg smykkene til kona mi og lånte litt ekstra fra noen venner. Nå har jeg også kjøpt garn, forteller han.

I tillegg til inntekten fra fiske, selger familien høns, egg og de dyrker grønnsaker.
– Men jorda er forurenset av saltvann, så avlingene blir ikke store, forteller Japar.

Han prøver å spare 100 rupi i måneden (vel fem kroner), men det er ikke alltid han klarer det. De har fem barn som alle går på skolen. Skolepenger, bøker og skoleuniformer skal betales.

På trammen utenfor huset, som han har bygd opp igjen etter tsunamien, ligger hauger med garn han må reparere. Det er ikke hver dag det er vær til å dra på havet. Da bruker han tiden til å reparere og se etter fiskeredskapene.

– Kooperativet tilbyr oss en sikkerhet som er viktig.
– Uten, vet jeg ikke hvordan det ville gått med oss, sier fiskeren.