Gå til innhold Gå til navigasjon

Resten av livet

Resten av livet

«Lær en mann å fiske, og han har fisk resten av livet», sier vi. Men hva om han blir lei av å spise fisk hver dag? Eller det ikke er mer fisk igjen i innsjøen?

Tekst: Asle Stalleland

Hjelp til Selvhjelp» er Strømmestiftelsens motto, og det er ikke få ganger vi har vist til den forslitte, men ganske så pedagogiske klisjeen «Gi en mann en fisk, og han har mat den dagen. Lær ham å fiske, og han har mat resten av livet».

For «Resten av livet», de tre siste ordene i denne setningen, er helt sentrale i det Strømmestiftelsen gjør.

STARTHJELPEN
Strømmestiftelsen vil gi starthjelpen som gjør at fiskeren, bonden, syersken og alle vi jobber med kan komme varig ut av fattigdom. Klarer de fattige seg like godt, eller bedre, ett, to og ti år etter at vi har avsluttet arbeidet i området?

Hvis ikke er det all grunn til å spørre seg om det var verdt både arbeid, tid og penger. Når vi går inn i en ny landsby, starter vi alltid med å spørre folk hva de selv mener er de største utfordringene.

Hvorfor er de fattige? Hva skal til for at de kan komme seg varig ut av fattigdom? Våre ansatte setter seg ned sammen med landsbybeboerne og lærer dem ulike verktøy for å analysere situasjonen. Hva er egentlig de grunnleggende årsakene til fattigdommen? Hvordan kan disse overvinnes?

FORANDRING
Den første oppgaven er ofte å forandre folks tenkemåte. Mange av dem vi jobber med har vært fattige og undertrykt hele livet og mangler fullstendig troen på egne evner og ressurser. Dermed mangler de også troen på at en forandring er mulig.

Heldigvis ser vi gang på gang at det er mulig.
TAR ANSVAR
Så begynner en målrettet jobbing på flere fronter. Bevisstgjøringen er en konstant prosess. Samtidig arbeider vi for å få folk i jobb, gjennom både utdanning og mikrofinans.

Barnas utdanning styrkes, ikke minst ved at man lærer voksne å ta ansvar for at barna deres får det de har krav på fra den lokale skolen. Skolene får sine varianter av Foreldrenes Arbeidsutvalg (FAU) og utfordrer skoleledelse og lærere slik at de tar ansvar.

RETTIGHETER
Noe av det viktigste vi gjør er å lære folk om deres rettigheter og hvordan de kan fremme disse overfor dem som har ansvaret – som oftest offentlige myndigheter på lokalt og nasjonalt nivå.

For å fortsette med fiskeklisjeen: Hva om det er en fabrikk på den andre siden av innsjøen som forurenser vannet slik at fisken dør? Da er det viktig at lokalbefolkningen kjenner sine rettigheter – og vet hvordan de kan forhandle med både fabrikkeierne og myndighetene som har forvaltningsansvaret for innsjøen og landets lover og regler. (Saken fortsetter under bildet)

SAMMFUNNSHUS
En som passer godt til å illustrere dette, er Chandrawathi fra Sri Lanka. Det er flere år siden jeg traff henne for første gang. Hun var aktiv i landsbyorganisasjonen, som blant annet med stor innsats overfor offentlige myndigheter hadde klart å overta en gammel skole og gjøre den om til et samfunnshus.

Gjennom medlemskapet i spare- og lånegruppa hadde hun begynt å tjene gode penger på å dyrke gresskar og mais og hadde firedoblet inntekten sin. Livet var blitt bedre, og hun fikk råd til å gi barna en utdanning.

FLOMMEN
To år senere rammet en flom området. Jeg tenkte på Chandrawathi. Var gresskarene under vann og avlingen ødelagt? Var alt de hadde bygget opp falt i grus?

Det gikk enda to år før jeg helt tilfeldig traff henne igjen på et prosjektbesøk i området og fikk spurt henne hvordan det hadde gått etter flommen. Chandrawathi smilte.
- Jeg mistet alt, men nå er jeg omtrent på samme nivå som da du traff meg sist. Takket være det vi har lært, og landsbyorganisasjonen, har vi klart å bygge oss opp igjen raskt. Dette hadde vi aldri greid tidligere. Nå går det bra for meg, selv om jeg ble rammet av en slik katastrofe, forteller hun.

FORTSETTELSEN
I eventyrene lever heltene lykkelig alle sine dager. I utviklingsarbeid er det ikke like enkelt.

Selv om man jobber seg ut av den største fattigdommen, kan livet fortsatt være tøft for Chandrawathi og andre helter vi jobber med. Likevel er det en stor forskjell på før og etter at Strømmestiftelsen har vært der, og Chandrawathi historie forteller noe viktig.

Til syvende og sist er det hvert enkelt menneske som bor i landsbyen – sammen med landets myndigheter – som har ansvaret for at folk skal kunne leve godt der de bor. Ikke Strømmestiftelsen eller andre hjelpere utenfra.

Det er når vi klarer å få folk til selv å fremme sine rettigheter overfor dem som har ansvar, og myndighetene i praksis viser at de er sitt ansvar bevisst at vi har lykkes med vårt arbeid og kan trekke oss ut – for resten av livet.