Gå til innhold Gå til navigasjon

Refleksjoner rundt en avisselger og avislesing i Øst-Afrika

Refleksjoner rundt en avisselger og avislesing i Øst-Afrika
Utvikling er ikke endimensjonal.

Av Øyvind Aadland,
Generalsekretær i Strømmestiftelsen

Det er søndag morgen og jeg er på vei til flyplassen i Entebbe, utenfor Kampala. Avisselgerne er ivrige når bilen stopper på rødt lys. Jeg ruller ned vinduet og tar en avis som koster 250 Ugandiske shilling Jeg bestemmer meg for å kjøpe en avis til og gir avisselgeren 500 shilling. Selgeren reagerer umiddelbart og forklarer at den andre avisen er 50 shilling billigere enn den første. Idet trafikklyset er i ferd med å bli grønt, lener han seg mot vinduet for å gi meg tilbake 50 shilling. Jeg ser inn i et åpent ansikt på en ugandisk gutt og sier «du fortjener de ekstra 50 shillingene for din ærlighet». I retur får jeg et bredt smil og «takk» fra en gutt, som umiddelbart gav meg et inntrykk av selvbevissthet. Det er et ordtak som sier at øynene er vinduene til hjertet.

På flyet tar jeg fram avisene og leser om den forferdelige konflikten i Sør-Sudan. Nyhetsreportasjene forteller om over 350 000 mennesker på flukt og flere tusen drept de siste fem ukene. Det skrives også om båtforliset på Nilen der 200 druknet idet de forsøkte å flykte fra krigshandlingene. 

Krig i verdens yngste nasjon Sør-Sudan. Et land som har vært i krig i årevis for selvstendighet. Nå når egen nasjonalstat er et faktum, starter denne forferdelige etniske rivaliseringen som river i stykker mulighetene for å utvikle et land som er fullt av naturressurser!

Når jeg blar videre i avisa, ser jeg et portrett-intervju med ei ung ugandisk jente, som takket være sangkonkurranser er i ferd med å slå igjennom. I intervjuet forteller hun sin livshistorie. Hun ble bokstavelig talt født på et offentlig bad i Kampala. Tvunget av nøden hadde moren funnet nattlig tilflukt i et lite, offentlig dusjhus. Alternativet var bedre enn å sove på gata, og her hadde hun jo også mulighet til å kunne vaske seg og sine. Ei natt ble Grace født på gulvet her. Moren var aleneforsørger og tok tilfeldige strøjobber for å kunne oppfostre sine barn. Grace forteller hvordan mor kjøpte et par chapati  (hvete-pannekaker), som de tre søsknene delte. Som drikke fikk de te. Det var sjelden at mor hadde råd til sukker i teen, og Grace beskriver at da hun foldet sine hender og bad for maten, så håpet hun at Gud ville skape sukker i teen.Hver natt i årevis rigget den lille familien seg til for å sove i baderommet. Dagen etter stod de tidlig opp for å gjøre dusjrommet greit for dagens bruk. Det var kanskje grunnen til at de ikke ble kastet ut.

For å gjøre en lang historie kort, så klarte mor å holde Grace i offentlig skole. Hun begynte i et gospelkor og der ble hennes ressurs, sangstemmen, oppdaget. Det ga henne tro på at hun hadde noe å bidra med. Gospelkoret ble stigen som Grace klatret på til sangkonkurransene hvor hun i dag har fått vist sitt talent, og fått mulighet til inntekt. I dag er jenta full av håp og drømmer om framtida.

Disse to ungdommene, avisselgeren og Grace er to av flere millioner unge mennesker med ressurser og pågangsmot i Afrika. Vil de få muligheter til å utvikle sine evner? Faktisk er de svært overlatt til flaks og tilfeldigheter i land som fullstendig holdes nede av dårlig lederskap og endeløse etniske konflikter. I avisene her i Øst-Afrika skrives det om opptil 70 % arbeidsledighet blant unge mennesker, og i noen afrikanske land utgjør barn og ungdom nesten 80 % av den totale befolkning!

Utvikling er ikke endimensjonal. Våre politiske myndigheter har et ansvar ovenfra som en del av det internasjonale samfunn, og her skal det sies at norske utenriksmyndigheter forsøker. Så må vi i Strømmestiftelsen finne vår teig og utvikle samfunnet nedenfra, gjennom samarbeid med offentlige strukturer og sivilsamfunn. Vi må skape stiger så enkeltmennesker kan få muligheten til selv å klatre ut av fattigdom. 

Takk for at du støtter oss i arbeidet med å skape en framtid for Afrikas ungdommer!