Verdensbanken antar at mellom 88 og 115 millioner mennesker havner i ekstrem fattigdom som følge av Covid-19 i 2020 og 2021. Det betyr at fremgangen mot 2030, hvor ekstrem fattigdom skal utryddes, blir satt tilbake med 3 år.
Sørlige Asia rammes hardest, med mellom 49 og 57 millioner som havner i ekstrem fattigdom. Deretter Afrika Sør for Sahara, med mellom 26 og 40 millioner. Områder som de senere årene har hatt positiv framgang i fattigdomsreduksjon er ekstra sårbare for tilbakefall. Og det er ikke bare de fattigste landene som rammes; 72 millioner av de «nye fattige» lever i mellominntektsland og i urbane områder. Årsaken til dette er de mange som har jobber i sektorer som rammes hardt av lockdown og økonomiske nedgangstider – uformelt arbeid, bygningsarbeid og fabrikkarbeid. Fattige arbeidere jobber også oftere i sektorer hvor sosial distansering er vanskeligere. De har klart å få seg en inntekt og bedre boforhold, men uten arbeidsledighetspenger og andre trygdeordninger er fallgruven stor for å stå på bar bakke på kort tid.
Fortsatt representerer likevel mennesker i rurale områder og barn og voksne uten skolegang den største andelen fattige i verden. Mange av dem hadde så vidt klatret over fattigdomsgrensen før koronapandemien inntraff. Det gjorde dem ekstra sårbare.