Gå til innhold Gå til navigasjon

Jungelen ble redningen

Jungelen ble redningen
Sulosana reddet livet og familien, men mistet alt annet etter tsunamien.

Komari. Hvite strender, kokospalmer som strekker seg mot en blå – blå himmel, og turkis sjø mot det indiske hav. Komari var en perle og et uberørt tropisk paradis. Så kom tsunamien.

TEMA: 10 ÅR ETTER TSUNAMIEN/SRI LANKA

Tekst: Egil Mongstad

– Jeg var hjemme da bølga kom. Først en liten, etterpå kom den store. Jeg kom meg på en sykkel og trådde for livet. Mannen min og barna mine sprang hver for seg. Vi var ikke sammen. Jeg hadde ingen idé om hva som hadde skjedd, men jeg flyktet for livet, forteller 45 år gamle Sulosana Sinnathambi.

Den dramatiske flukten var en kamp på liv og død. Bak henne kom masser med sjø, foran lå redningen.

– Jeg løp til skogkanten, og jungelen ble redningen for meg og mange andre. Der møtte jeg heldigvis også mannen og barna mine. Vi ble der i 15 dager. Uten et sted å bo, ikke noe skjul å legge seg under. Det var bare oss, skogen og himmelen, forteller Sulosana.

Etter hvert kom hjelpa og familien ble internert i en leir. Åtte måneder senere kunne de flytte hjem.
– Vi hadde mistet hus og alle våre eiendeler. Men vi hadde livet, forteller 45-åringen.

Bare i Komari ble 400 hjem jevnet med jorda og mange menneskeliv ble tatt. Sulosanas familie fikk hjelp til å bygge opp huset, og har nå klart å gjenskape hverdagen.

Før tsunamien var ektemannen fisker, og kunne tjene 10 – 12 kroner om dagen dersom fisket var bra. Nå er han løsarbeider. Han bygger hus, fisker og tar de jobbene han kan få.

Sulosana har begynt med kyllingoppdrett og eggsalg. I tillegg har familien geiter og et stykke land der de dyrker grønnsaker. Med to inntekter klarer familien seg.
– Vi klarer oss bra. Vi kan stort settspise tre måltider om dagen. Det var ikke alltid mulig før. Alle tre barna våre går på skole og får det som de har behov for, men ikke alt de ønsker seg. Det hender de spør etter ting vi ikke kan gi. Da gråter hjertet mitt. En dag spurte sønnen min om han kunne få en sykkel. Da måtte vi si nei, forteller hun.

Sulosana Sinnathambi er medlem i “Samanthipo woman’s production and Services co-op Society”. Der har hun vært med siden oppstarten etter tsunamien.

I tillegg til å spare, har hun tatt opp lån. Pengene har hun investert i 20 kyllinger og 12 geiter. Hun har også gjort investeringer i åkeren.

– Vi klarer oss. Tsunamien ødela alt, men vi reddet livene våre. Kooperativet gav oss ny tro på at vi kunne komme oss videre. Vi har tatt opp flere lån og sparer i kooperativet. Nå vil vi låne mer for å utvide. Vi vil kjøpe flere kyllinger og kanskje også noen geiter. Og så vil vi utvide arealet for å dyrke mer grønnsaker, sier hun