Gå til innhold Gå til navigasjon

Jeg trenger ikke milde gaver

Jeg trenger ikke milde gaver

- Jeg ønsker ikke gaver. Jeg trenger heller ikke veldedighet, men jeg har behov for mikrofinans, sier Zan Myint.

Den politiske oppmykinga av Myanmar fører til store endringer i det tidligere militærdiktaturet. Men på landsbygda er det hverdagen og brød på bordet som opptar. For meg er det viktigste at jeg kan ta vare på familien min, at jeg kan hjelpe andre, og at jeg kan gi en gave til tempelet. Det er tre ting som betyr alt for meg og som gir meg glede. Jeg ønsker ikke gaver. Jeg trenger heller ikke veldedighet, men jeg har behov for tilgang til noen jeg kan låne penger fra når jeg trenger det. Ikke fra lånehaier som tar skyhøye renter, men noe som gir oss respekt og behandler oss med verdighet som mikrofinansiering, sier Zan Myint.

Han forbereder en pris betel som han skal tygge. Prisen er laget av betelnøtten, frukten fra palmen Areca. Han pakker den inn i et blad fra betelplanten. Bladet er smurt med lesket kalk og gambir – et stoff man får ved å koke bladene fra den malayiske slyngplanten Gambirlian. Når dette tygges gir det en berolig og avslappende rus og kan for eksempel sammenlignes med kaffe, eller andre milde rusmidler.

Zan Myint har fått med seg at det har skjedd politiske endringer i landet hans. Han har ennå ikke merket endringer i levekårene for den vesle familien på fire. Men han ser frem til at det kan bli bedre.
- Det er positivt at presidenten vår har sagt at han vil støtte og styrke landbruket. Jeg håper at det kan være med å styrke økonomien og fremtiden vår, sier Myint.

Hverdagen til han og den vesle familien på fire handler om å skaffe mat på bordet. Han dyrker bønner, ris og betel på den vesle gården som er på fem mål. Han er blant de få, men svært heldige, som ikke har mistet jorda. Siden studentopprørene midt på 1980 tallet og militærjuntaens jerngrep over landet frem til nå, har tallet på landløste økt år for år. I området der han bor er det over 300 husholdninger. 200 av disse er landløse. En må ti - femten år tilbake i tid for å finne færre landløse her.

Han setter sin lit til at politiske endringer kan føre til en ny tid for Myanmar.
- Jo mer vi kan utvikle og modernisere driften av landbruket vårt, desto bedre kan vi få det. Jo mer modernisering og økonomisk utvikling, desto mer kan vi gi tilbake til fellesskapet. Folk har mistet eiendommene sine fordi de har gjeld og manglet kontanter. For mange var den kortvarige, men farlige løsningen å låne fra lokale pengelånere. Bare i denne landsbyen er det seks lånehaier. Høye renter gjør at bøndene blir leilendinger og klarer ikke komme ut av gjeldssnara. De må leie jorda de selv eide for å produsere mat. Oppkjøpere og lånehaiene, kjøper ris og produktene deres til den prisen de selv bestemmer. Bonden trenger kontanter og må selge når han trenger pengene. Han kan ikke, som oppkjøperne, vente til etterspørselen er stor og prisen god. Bonden taper på alle kanter, sier flere av dem vi snakket med.

Også her ute på landsbygda i Myanmar ny teknologi i ferd med å endre folks hverdag noe. Mobiltelefonen har sterkt bidratt til det. Og nå er en enkel, men svært robust og slitesterk lykt med på å gjøre livet enda litt enklere. Lykta er utviklet av selskapet Proximity design AS, et selskap støtet av Strømmestiftelsen, og produseres i Kina. Et lite og effektivt solcellepanel pluggers inn i lykta og lader led-lampene som har flere års levetid. Lykta har plugg slik at en for eksempel kan lade mobiltelefoner. Den er svært robust og kan slippes fra flere meters høyde uten at den ødelegges.

- Lampen (bildet over) koster 35 dollar. Men etter bare få måneder har vi spart inn utgiftene. Før brukte vi lommelykt og stearinlys. Da kvelden kom og barna skulle arbeide med skole- og hjemmearbeid ble batteriene fort brent ut. Stearinlys er brannfarlig og ikke helt ufarlig. Nå sparer vi over en krone om dagen på batterier og stearinlys. Lykta gjør tingene rett og slett mye enklere og billigere for oss, sier Myint.