Gå til innhold Gå til navigasjon

Ideologisk angrep på langsiktig bistand

Ideologisk angrep på langsiktig bistand
Regjeringen tenker ikke langsiktig nok, skriver Øyvind Aadland.

At regjeringen ville betale flyktningregningen med kutt i langsiktig bistand var oppsiktsvekkende. 
På lang sikt kan det vise seg å være et stort feilgrep.

Tekst: Øyvind Aadland, generalsekretær i Strømmestiftelsen
Først publisert i Vårt Land 25.11.2015

Flyktningene som nå ­kommer til Europa i tusentall har sendt ­regjeringen på jakt ­etter løsninger på de økonomiske utfordringene­ det fører med seg. Forslaget var å sende ­regningen til ­verdens fattige, et grep de gjorde uten å snakke­ med sine regjeringspartnere. Dermed var også den nordiske bistands­modellen ­utfordret. Det var i 
alle fall ikke spesielt langsiktig tenkt.

At regjeringen ville betale flyktningregningen med kutt i langsiktig bistand var oppsiktsvekkende. På lang sikt kan det vise seg å være et stort feilgrep. Regningen nå er på 1,8 milliarder kroner. FN har for få uker siden vedtatt nye bærekraftsmål. Norge har vært en viktig pådriver for disse. Målene oppnås 
i betydelig grad gjennom langsiktig bistand, der sivilt samfunnet spiller en stor rolle. ­Sivilt samfunn har vært og er den ­største aktøren for at det ­gjennom de siste 15 årene er oppnådd svært gode resultat for flere av tusenårsmålene.

At KrF og Venstre i siste innspurt, har klart å redusere mesteparten av kuttet til sivilt samfunn er svært bra. Regjeringens forslag om kutt med 66 prosent ville vært dramatisk for verdens fattige, og en korttenkt nedprioritering av sivilt samfunns bistandsengasjement. Det ville føre til mindre penger til å drive fattigdomsbekjempelse, og forebygge radikalisering og rekruttering til radikale voldelige grupper.

Det ville blitt mindre til opplæring og jobbskaping, til kamp mot barneekteskap og trafficking, til vann, helse, infrastruktur, demokratiprosesser og utvikling av lokalsamfunn. Det ville blitt mindre til det meste innen langsiktig bistand. Et kutt i den størrelse regjeringen la opp til, kunne nesten ikke oppfattes på noen annen måte enn en klar mistillit til det arbeidet frivillige organisasjoner gjør, og har gjort gjennom flere ti-år!

Det er vanskelig å forstå hvordan Børge Brende, Siv Jensen og Erna Solberg egentlig tolker sivilt samfunnets rolle både i demokratibygging og bistandsarbeid. Flyktningene synes å ha gitt dem en anledning til å stikke ut en ny kurs for hvordan norsk bistand skal se ut i fremtiden. På få uker kunne bistandspolitikken blitt dramatisk endret, uten en faglig debatt. Det er uansvarlig politikk. Derfor er det også grunn til å være forberedt på at dette kan være begynnelsen på en ideo­logisk og politisk kursendring for innretningen av vår bistand. Det kan bli en ny omkamp om ­bistand i budsjettet for 2017.

For mange av oss i ­bistandsmiljøet kunne ikke dette tolkes i noen annen retning enn at dette er et ideologisk angrep på den nordiske bistandsmodellen. Når FNs generalsekretær Ban Ki-moon og FN-råd­giver og den internasjonalt anerkjente bistandsøkonomen Jeffery Sachs, tydelig advarer mot kutt i langsiktig bistand, både i Norge og i andre land, er det grunn til å lytte. Det hjelper lite å ­begrunne kuttene med at alle de nordiske­ landene omdisponerer egne midler og, slik OECD tillater, bruker bistandsmidler på flyktninger i eget land.

I en globalisert verden der ny teknologi, sosiale medier, internett og dermed en ny effektiv kommunikasjon gjør den ­globale uretten så åpenbar og tydelig, nytter det ikke å slå seg til ro med en fortsatt skjev fordeling av verdens velstand. Mobiltelefonen er like vanlig i landsbyene i Somalia og Mali som her hos oss. Vi ­kommer nærmere hverandre. Vi kan ikke lenger akseptere at «20 prosent» av verdens befolkning skal styre og herske over «80 prosent» av verdens ressurser. Det er dette som er rammene­ for den krisen som nå vokser oss over hodet i Europa. Fattige vil ikke lenger akseptere at det er slik.

Det er det grunnleggende problemet som de nå gjør noe med, og det er dette vi også må gjøre noe med. Inntil det er gjort vil flyktningene fortsette å komme. Da handler det om å fortsette å investere i langsiktig, bærekraftig bistand. Her kan nevnes utdanning og investering i næringsvirksomhet for å skape arbeidsplasser. Skal vi stoppe flyktningstrømmen må vi gi dem noe å tro på der de kommer fra. Murer og piggtråd hjelper ingen. Vi må gjøre noe med grunnen til at dette oppstår og investere i langsiktig og bærekraftig ­bistand. Da kan det også hende at vi må gi slipp på noen av våre egne velferdsgoder. Samtidig må det arbeides med de politiske og strukturelle løsningene.

Hvordan ville ­bistandsbudsjettet sett ut med en egen bistandsminister ved kongens bord? Jeg har stilt spørsmålet før og stiller det gjerne igjen. Da departementet arbeidet med tilleggsproposisjonen til budsjettet ville det vært naturlig å trekke inn statsrådens eget direktorat, NORAD, som nettopp har som hovedoppgave å gi Utenriksdepartementet faglige råd på det utviklingspolitiske området. Det ble ikke gjort, noe også UD har bekreftet.

Vi er svært gjerne med og diskutere en omlegging av norsk ­bistand med et klart resultat­fokus. Det er ikke noe som er hugget i stein, ei heller når det gjelder hvordan bistanden skal innrettes i fremtiden. Men det er ikke en nasjon som oss verdig at vi over natta kutter der det rammer de aller fattigste hardest og mest. Norge har en rik tradisjon i solidaritet med de fattige. Vi har høstet anerkjennelse og oppmerksomhet for dette. Et kortsiktig og lite gjennomtenkt grep, gjort for å finansiere en økonomisk utfordring her hjemme kan sette hele dette i spill. Det regjeringen legger opp til virker i det hele tatt svært lite gjennomtenkt. Det er det all grunn til å være bekymret over.