Gå til innhold Gå til navigasjon

Hvordan klarer de det?

1,1 milliarder mennesker lever for under en dollar dagen.

Av Asle Stalleland og Bjørn Stian Hellgren

Å leve i ekstrem fattigdom blir ofte definert som å leve for under en dollar om dagen, eller etter nærmere justeringer; 1,25 dollar dagen. Og det er faktisk enda verre enn det kan se ut til, ved første øyekast. Tallet justeres nemlig med såkalt kjøpekraftsparitet. Kort fortalt betyr det at når vi sier at 1,1 milliarder mennesker lever for under en dollar om dagen betyr det at de lever for det samme som du får for én dollar i USA, ikke det du får for én dollar i f.eks. Uganda eller Bangladesh. Setter vi grensen ved to dollar om dagen, som fremdeles er uhyggelig lite, øker antall fattige til 2,4 milliarder.

I tillegg er det slik at disse målene på fattigdom er gjennomsnittstall. Altså tas det ikke hensyn til når dollaren blir tjent. En dag kan den fattige tjene 4-5 dollar, andre dager ingenting. Svært mange av de fattigste har store deler av inntekten sin fra jordbruk, og kan gå lange perioder uten særlig inntekt i det hele tatt. Mennesker som lever i ekstrem fattigdom må håndtere en økonomisk hverdag med høyst usikker inntekt, flere inntektskilder og konstante bekymringer. Det er ikke uvanlig å se fattige mennesker spare penger hos en slektning eller en god venn samtidig som de selv oppbevarer penger for andre. Denne måten å spare på fører til at man garderer seg mot fristelsen til å bruke de små midlene man har på ufornuftig vis. I tillegg til sparing kan de fattige ha et lån hos en mikrofinansinstitusjon, en kreditt hos den lokale kjøpmannen og en rekke andre løsninger.

Hvordan klarer de fattige å navigere i dette kompliserte landskapet? Det enkle – og samtidig vanskelige – svaret er: fordi de må. De fattige forvalter de midlene de har til rådighet på best mulig måte, ikke for å oppnå høyest mulig avkastning på pensjonssparingen sin, men for å sikre mat på bordet hver dag, skolegang til barna, klær og husly. Manglende kontroll på økonomien fører til dårlig nattesøvn både i Norge og i Bangladesh, men konsekvensene kan ikke sammenlignes.

Samtidig må det sies at god forvaltning ikke alltid er nok. For dem med det dårligste utgangspunktet er det ofte nødvendig at barna også jobber for at alle i familien skal kunne legge seg om kvelden uten en gnagende sultfølelse. Dermed mister barna skolegangen og muligheten til en bedre framtid. Fattigdommens onde sirkel fortsetter.

Fattigdom blir ofte definert som mangel på muligheter. Manglende tilgang på kapital er en av de viktigste hindringene. Det er derfor mikrofinans kan være avgjørende for «en dollar dagen-mennesker» som vil klatre ut av fattigdom. Sikker sparing kan gi familier som lever av jordbruk sjansen til sette av pengene de tjener på avlingen, slik at de også har penger i tider der de ikke har noen inntekt. Et lån, kombinert med opplæring og utdanning, kan gi dem muligheten til å investere, slik at de også kan starte flere inntektsbringende aktiviteter. Slik øker de familiens inntekter og reduserer sårbarheten.

Mikrofinans gir stigen – den fattige gjør klatringen selv. Fra en eller to dollar om dagen, til en inntekt som gir nok mat på bordet, skolegang til barna og trygghet for framtida.