Gå til innhold Gå til navigasjon

Hva skal T-skjorta di koste?

Hva skal T-skjorta di koste?

Kronikk: Vi glemmer ikke bildene fra den sammenraste fabrikkbygningen i Dhaka.

1.200 mennesker døde da tekstilfabrikken The Rana Plaza kollapset tidligere i år. Noen uker før brant flere hundre arbeidere inne mens de sydde klær på en annen fabrikk utenfor Dhaka. Det kan se ut som at jakten på profitt får stadig flere menneskeliv på samvittigheten i Bangladesh. Disse sakene er noen av flere fra tekstilbransjen i «billigland» som Bangladesh, og igjen aktualiserer behovet for nytt fokus på hvordan vi best kan bekjempe fattigdom.

I denne sammenheng er bistand, som vi er engasjert i, bare en liten, men dog en viktig del, av et mye større apparat som må mobiliseres dersom vi skal få mennesker varig ut av fattigdom. Det blir ganske håpløst å arbeide isolert på grasrota med å bekjempe fattigdom, hvis ikke også andre avgjørende strukturer innenfor industri og næringsliv, i politikk nasjonalt og internasjonalt, går sammen om en ny agenda for en endret politikk og global økonomi som på alvor tar hensyn til de millioner som fortsatt lever i bunnløs fattigdom. For noe må gjøres. Men etter det som skjedde i Bangladesh er det god grunn til å spørre seg om virkeligheten dessverre er slik at jakten på profitt er så overordnet at selv menneskeliv blir uvesentlige i higen etter mer penger.

Vi mener det må en dyptgående internasjonal politisk og økonomisk holdningsendring til dersom vi virkelig vil utrydde fattigdom. Da den økonomiske krisen feide inn over USA for noen år tilbake, ble det brukt fem ganger mer penger til å redde en enkelt bedrift, enn hva det samlede vestlige bistandsbudsjettet utgjør. Videre overfører «fremmedarbeidere» til sine hjemland tre ganger det beløpet som det samme bistandsbudsjettet utgjør. Så vi kan med rette slå fast at det er penger nok til å løfte mange millioner ut av fattigdom, til å sikre fabrikklokaler og trygge arbeidsplasser for dem som syr våre klær.

I kampen mot fattigdom er nye skattesystemer i flere av disse landene helt avgjørende. Med henvisning til den nye bistandsmeldingen kan Norge virkelig bidra her med råd til at flere land får til en skattepolitikk som fordeler samfunnsgoder på en rettferdig måte. Multinasjonale selskaper må skattlegges slik at landene med naturressurser beholder en brorpart av inntektene dette gir. Her har Norge gode erfaringer. Like viktig er kampen mot korrupsjon. I Bangladesh, der det er anslått at 10 prosent av alle parlamentsmedlemmene eier en tekstilbedrift, burde arbeidsforholdene i tekstilindustrien vært en helt annen. Men virkeligheten viser oss dessverre noe annet.

Vi vil skape varige endringer i menneskers liv og arbeide for at mennesker kan klatre ut fra fattigdom. Men det skal skje på vilkår som er like for alle. Slik er det ikke der korrupsjon spiser opp initiativet, der et fåtall gjør seg rike på fattiges bekostning, og der politikere pleier mer sine egne interesser enn hva de er opptatte av de fattiges sak. Det er også viktig å fokusere på retten til å organisere seg. I denne industrien trenges det sterke fagforeninger som har juridisk og politisk støtte, kraft nok til å kjempe for sine medlemmer og som klarer å stå i den kampen.

Så til slutt: I klesindustrien i Bangladesh er det 5.000 ulike bedrifter. Nærmere fem millioner mennesker får sin lønn her. De syr våre sommerkjoler, jeans og T-skjorter. Vår kjøpekraft og overflod skaper disse arbeidsplassene. Det forplikter også oss. Vi og internasjonale selskaper må ta ansvar. Dette handler om menneskeretter, om retten til et anstendig arbeid, en anstendig lønn og en sikker arbeidsplass der de ansatte, de aller fleste av dem kvinner, ikke trenger å være redde for om de brenner inne, eller om bygningen de jobber i bryter sammen.

Øyvind Aadland, Generalsekretær i Strømmestiftelsen

Debattinnlegget på trykk i Dagsavisen 16.juli 2013