Gå til innhold Gå til navigasjon

Rakéita og tante Bíla

Rakéita og tante Bíla
Nå har Rakéita begynt i fjerde klasse!

Da mannen til Bíla døde spurte hun sin søster, som hadde flere barn, om hun kunne få et av barna hennes. Derfor bor Rakéita llboudo nå hos sin tante. Og det er hun glad for, for nå får hun gå på skole. Det gjør ingen av søsknene hennes.

På gårdsplassen sparker noen høner i den tørre jorda på leting etter mat. Noen rapphøns tripper elegant forbi. Her går også noen geiter, tre – fire kyr og et par esler. Mot horisonten holder en kveldsrød sol på å si takk for i dag, og kaster lengre og lengre skygger etter seg.

Det var hit Rakéita flyttet. Mors søster måtte ha en som kunne hjelpe med å gjøre rent, feie gårdsplassen, vaske opp, lage mat og hente ved. Alt det som må gjøres i et fattig hjem på landsbygda i Burkina Faso. Og Rakéita måtte dra. 

Vi er i en liten landsby sju kilometer utenfor småbyen Zorgho, et par timers kjøring fra hovedstaden Ouagadougou i Burkina Faso. I dette området driver Strømmestiftelsen, sammen med den lokale samarbeidspartneren, både Speed School og spare- og lånegrupper. I tillegg driver vi lese- og skriveopplæring for voksne. (Artikkelen fortsetter under bildet)

Rakéita og tante Bíla.

Fjerde klasse
– Jeg har to sønner. Men de kan jo ikke gjøre husarbeid, derfor måtte jeg ha ei jente som kunne gjøre dette, forteller Bíla.

Hun hadde egentlig ikke tenkt å sende jenta på skolen, men da det ble en mulighet gjennom Speed School, valgte hun likevel å gjøre det. Og nå har Rakéita begynt i fjerde klasse.

– Får hun det til, så blir jeg glad. En av guttene mine begynte på skolen, men han sluttet. Han ville ikke. Selv om jeg først var i tvil, så vet jeg at det er viktig med utdanning, derfor ønsker jeg at Rakéita skal gå på skole. Jeg er stolt av det hun får til. Og jeg er sikker på at vi vil ha glede av det hun lærer på skolen, sier tante Bíla.

Savner mannen
For å tjene litt penger, sanker familien ved, som de selger. De dyrker millet og mais, har høner, rapphøns og geiter. Det gir litt penger til å kjøpe det aller mest nødvendige, men det er langt ifra hver dag de kan spise seg mette.

– Når vi har noe å spise, så koker vi, og vi spiser hver dag. Men det betyr ikke at vi har nok hver dag og at vi kan spise oss mette hver dag. Dersom jeg koker i kveld, så spiser vi ikke før neste dag. Det mest vanlige er en rett kokt på maismel og vann, og som spises med saus, laget av forskjellige urter og palmeolje. Slik er det vanskelige livet her, forteller Bíla. Hennes største bekymring er at mannen ikke lever.

– Det er så vanskelig uten ham, sier hun. (Artikkelen fortsetter under bildet)



Gøy med skole
For Rakéita er det godt å komme hjem. Hun setter seg på teppet sammen med tante. Rundt henne vanker hønene og de andre dyrene. Rakéita forsøker å fange en av geitene og klarer å ta tak i den ene foten på et kje og løfter den vesle killingen opp i fanget.

– Jeg liker dyrene. Men aller mest liker jeg skolen. Jeg er så glad jeg fikk sjansen til å begynne der. Det er så gøy, sier hun. For et halvt år siden holdt alt på å gå i vasken for henne. Før hun skulle ta testen for å komme inn i den offentliges skolen, ble hun syk. Hun var borte fra skolen i flere uker og det holdt på å gå galt. Men da tiden for å ta prøven kom var hun klar, og selv med flere ukers fravær klarte hun 6,9 – av 10 oppnåelige poeng, og nå har hun fått begynne i fjerde klasse i barneskolen. 

– Favorittfaget er historie. Historie er så viktig. Det fører fortiden vår sammen med nåtiden og historie betyr noe for fremtiden vår, sier hun. Hennes største ønske er å fortsette med skolegang etter at hun er ferdig med barneskolen og kan gå videre til ungdomsskole og så ta en utdanning etter det. 

– Jeg drømmer om å bli lærer og at jeg kan lære andre barn det jeg selv ikke fikk lære da jeg var liten. Og når jeg får en jobb og kan tjene egne penger, da kan jeg hjelpe mamma og tante med penger, sier den vesle jenta som ennå ikke er blitt tenåring. 

Siden skolen ligger så langt unna bor Rakéita hos Celestine Ouedraogo i de dagene hun er på skolen. Celestine er ansvarlig for Speed School prosjektet som Rakéita er med i. – Det er trygt å vite at hun kan bo der. Det ville ikke være så greit å gå den lange veien til og fra skolen hver dag. Da tror jeg ikke hun hadde gått der, sier Bíla. 

En sjanse nummer to
– Speed School er et utrolig bra tilbud for disse barna. Uten skolen ville fremtiden deres vært knyttet til fattigdom og barnearbeid. De ville jobbet hjemme, hentet ved, vært gjetere og alt de du kan tenke deg. Fremtiden deres ville vært alt annet enn lys, sier Celestine Ouedraogo.

Til tross for de mange utfordringene de møter i hverdagen, og til tross for et utfordrende klima og mangel på vann og mat, så er dette barn som gjør det svært bra på skolen. Og det er det som er motivasjonen – at de har fått en ny sjanse. Det er en mulighet de ønsker å utnytte til det fulle, for å vise sine foreldre og seg selv at de kan om de får sjansen. 

– Jeg vil gå på skole, for med utdanning kan jeg få meg en jobb, og når du får en jobb kan du være med å hjelpe mennesker ut av fattigdom slik at de kan få det bedre. I tillegg kan vi hjelpe foreldrene våre, sier Rakéita.

Allerede nå ser hun at mye av det hun har lært har fått bety noe for tanta og resten av familien. For eksempel at det er viktig å vaske seg, ha rene klær og holde huset rent.  

– Og det hjelper, for vi er mindre syke nå. Vi har også lært at det er mulig å bruke «medisiner» til dyrene og til jordene våre når vi dyrker.

– Og så har vi lært at det er viktig å kunne si fra, at vi kan snakke og ikke være beskjedne og at vi kan lære foreldrene våre det vi selv har fått kunnskap om på skolen. Når vi kommer hjem viser vi bøkene til dem, og forteller hva vi har lært. Slik blir de en del av hele skolegangen vår, sier Rakéita. 

– Hva er fattigdom for deg, Rakéita?
– Fattigdom er å ikke ha mat eller penger til mat. Å være fattig er å måtte tigge, og å ha det vondt. Fattigdom er å lide, og har en ikke nok mat, da lider en mye, sier den unge jenta.