Gå til innhold Gå til navigasjon

Ouzilla

Ouzilla
- Jeg var så vant til misbruk og det å bli sett ned på at jeg følte jeg var helt verdiløs. Men «Sjef i eget liv»-gruppa forandret alt, sier Ouzilla, 14 år.

Uganda: Innen hun var 12 år, hadde Ouzilla fått kroppen skadet av sykdom, opplevd at pappa døde og etterpå at mamma rømte fra henne og de to søsknene. 

- Hadde ikke pappa dødd, så kunne kanskje alt vært annerledes, sier Ouzilla (14 år). 
Dagen far døde, tok nemlig den lille familien for fullt steget inn i fattigdommens vonde spiral. Barna måtte slutte på skolen og begynne å jobbe.

Forlatt av mor

De tre søsknene og mor manglet mat. Mor bad fars familie om hjelp, men de brydde seg ikke .
 - De vendte henne ryggen og slo henne. Mamma ble sint og opprørt. En dag gikk hun sin vei, forlot oss uten et ord. Jeg aner ikke hvor hun er nå, sier Ouzilla stille. Å bli forlatt av sin egen mor som 12 åring setter dype spor, likevel var det ikke mye tid til å sørge over det å ha blitt foreldreløs. De jobbet fra tidlig til sent for å få penger til mat. For Ouzillas kropp var dette ekstra smertefult. 

2018-uganda-bonga-ouzilla-(3)- Da jeg var to år, fikk jeg en sykdom som gjorde at kroppen min ble skadet. Det fører til at folk ser ned på meg og ikke vil ha noe med meg å gjøre. I tillegg er det vondt. Spesielt vondt var det å jobbe lange dager på åkeren. 
- Det gikk likevel sånn passe med oss søsknene så lenge vi bodde sammen med storesøsteren vår. Hun er tre år eldre enn meg, og var som en mamma for oss. Derfor  var det helt forferdelig da storesøsteren min giftet seg og flyttet. Nå var det bare meg og lillebror igjen. Vi flyttet inn til pappas bror. 

Måtte flytte fra onkel

Det neste året vil ikke Ouzilla fortelle mye om. Men en allerede håpløs situasjon ble enda verre. Både hun og den fire år yngre lillebroren måtte etterhvert komme seg vekk fra onkelen på grunn av misbruk. I dag får Ouzilla bo hos en tante, lillebroren  overnatter hos naboer. De savner hverandre. 

- Jeg drømmer om å bygge et lite hus til lillebroren min og meg. Gjennom bakeriet mitt er jeg ganske sikker på at jeg skal klare å spare nok penger til å ta vare på oss begge, sier fjortenåringen bestemt. 

- Hadde du for ett år siden trodd at du skulle kunne drive ditt eget bakeri?
Ouzilla ler med øynene. Hun tørker vekk resten av tårene som dukket opp da hun fortalte om misbruket og smertene. For et tåpelig spørsmål. 
- For et år siden trodde jeg ikke jeg skulle klare noe som helst. Jeg var så vant til misbruk og det å bli sett ned på at jeg følte jeg var helt verdiløs. «Sjef i eget liv»-gruppa forandret alt, sier hun.

Ble inkludert for første gang

2018-uganda-bonga-ouzilla-(4)For et år siden ble det nemlig startet en «Sjef i eget liv»-gruppe (Bonga) i landsbyen til Ouzilla. Hun var den første som meldte seg på kurset. Hun var vant til at ingen ville være sammen med henne, kom hun et sted, gikk de andre. Ville hun få være med i gruppa? Bonga-gruppen hvor ungdom får utdanning, yrkesopplæring, opplæring i egne rettigheter og livsmestringskurs, var hennes siste håp. Hun kan nesten ikke tro det – denne gangen ble hun ikke avvist. Her ble hun inkludert og fikk gode venner.

- Det er fremdeles vanskelig. Jeg har vondt i kroppen og bærer med meg mange minner. Men jeg har fått en helt ny selvrespekt. Jeg har fått opplæring i baking, og jeg er faktisk temmelig god til å bake, viser det seg. Nå driver jeg min egen bedrift. Jeg sparer penger, og en dag skal jeg skaffe et hus til meg og min bror. Vi to skal bli en liten familie igjen. Takket være alt jeg har lært her på Bonga skal jeg klare det, sier Ouzilla.