Gå til innhold Gå til navigasjon

Jenta som var stum

Jenta som var stum
Da Thazin begynte i barnehagen, snakket hun ikke, men satt bare for seg selv. Heldigvis hadde hun gode og tålmodige lærere som så henne og ga henne det hun trengte. Etter en kort tid begynte hun å prate og leke. Nå har hun til og med lært å lese og skrive!

Thazin snakket ikke og lekte ikke med andre barn. En barnehageplass skulle forandre alt.

Det var vanskelig å huske når de to eldste egentlig hadde begynt å prate, hadde mor tenkt. Småbarnsårene hadde vært som i ei tåke av hardt arbeid, små barn, kampen om nok mat til å overleve hverdagen, uroen i landet. Men såpass husket hun: De to andre hadde begynt å prate lenge før de var fire år.

Bekymret mor
Datteren Thazin Aye var fire år da Strømmestiftelsens program kom til landsbyen Yay Kyaw Gyi, i deltaområdet sørvest i Myanmar. For mor Mymt Mymt Shein (48), far Auny Thom Sein (49), storesøster Khim Nwe Aye (17) og storebror Shine Ko Ko (14) skulle prosjektet føre til positive endringer. Den viktigste handler utvilsomt om den stumme og sky datteren mor Mymt den gang var så bekymret for.

Hun hadde ofte blitt sittende og betrakte minstejenta som lekte alene. Alltid alene. Hun hadde nok kommet som en overraskelse – de var jo litt gamle til å få barn. Men nå var hun her, og hun var deres lille jente. Det var noe som var annerledes med henne i tillegg til det med språket, men det var vanskelig å sette fingeren på hva det var, tenkte mor.

(Saken fortsetter under bildet.)

myanmar-thazin-og-mamma-mymt

Mor tok sjansen
Da nyheten om prosjektet kom, lyttet hun til de andre. Flere voksne skulle gå sammen i smågrupper. De skulle møtes jevnlig for å diskutere utdanning, helse og rettigheter og hun bestemte seg for å bli med.

Det var godt å prate med andre voksne, sammen kom de fram til gode ideer. I tillegg lærte hun mye om ernæring og oppdragelse. De gjorde også noe hun aldri hadde trodd var mulig: Alle begynte å spare litt penger hver i fellesskap for å kunne skape en trygghet for seg selv og barna.

Mymt kjente at livet ble lettere, det var godt å ikke være alene. Men en ting bekymret henne: Datteren som ikke pratet og utviklet seg som de andre barna.

– Vil du ikke la Thazin begynne i barnehagen, spurte en av de andre mødrene en dag.

Mor Mymt ble gående og tenke på dette spørsmålet. Hvordan ville det gå med datteren sammen med alle de andre barna? Hva om de var slemme med henne? Jenta var jo så god og snill – tenk om de andre ikke ville se det?

(Saken fortsetter under bildet.)

Lille Thazin og mamma Mymt fra Myanmar går tur

Leker med alle
Snart to år etter at Mymt tok sjansen på å sende Thazin i barnehagen, er hun aldri i tvil om at hun valgte riktig. Denne kvelden går de to en liten kveldstur på markene utenfor huset og viser oss rundt. Samtidig synger Thazin alfabet-sangen, tellesanger og andre morsomme, små viser. Hun skravler og smiler. Mor holder henne i hånda og ler.

Thazin er allerede ferdig med barnehage og har snart fullført første klasse.

– Er det gøy på skolen?
– Ja!
– Hvem leker du mest med?

Thazin ramser opp navn etter navn. Det vil ingen ende ta.

– Det må jo nesten være alle navnene i klassen?
– Ja, det er akkurat det det er, ler mor. Thazin leker med alle.
– Da hun begynte i barnehagen, snakket hun ikke. De andre barna lekte, men hun var ikke sammen med dem. Hun satt for seg selv. Heldigvis hadde hun gode og tålmodige lærere som så henne og ga henne det hun trengte. Etter en kort tid begynte hun å prate og leke. Nå har hun til og med lært å lese og skrive, sier mor glad. 

(Saken fortsetter under bildet.)

Lille Thazin sammen med mamma og pappa, som er kommet hjem fra arbeid

Lysere framtid
I mellomtiden har far kommet hjem fra åkeren i skittent arbeidstøy. Thazin springer imot ham og kaster seg om halsen hans. Selv om hun har pyntet seg i den fineste kjolen er hun raus med klemmer til far. Han smiler stolt.

– Vi har vært så bekymret, men nå ser framtiden lysere ut. Alle foreldre som får muligheten, bør sende barna sine i barnehage og på førskole. Det sier jeg til alle, sier far Auny.
– Noen ganger tenker jeg på hvordan livet til Thazin ville ha vært uten barnehagen. Vi er så takknemlig for at vi fikk denne muligheten, sier mor.

Så minner hun om at det er langt over leggetid og på tide for Thazin å legge seg. I morgen er det en ny skoledag.