Gå til innhold Gå til navigasjon

Jenta som ikke gav opp

Jenta som ikke gav opp
Rupkala er 17 år gammel og har aldri gitt opp drømmen om å bli sykepleier. Men det har krevd både mot og tårer å holde fast på drømmen.

– For to år siden kom far til meg og sa jeg måtte slutte på skolen. De hadde bruk for meg hjemme og mente at syv år på barneskolen måtte være nok. Ikke alle jenter var så heldige som jeg.

Tekst og foto: Gro J. Kiledal, Nepal

– Jeg ble fryktelig lei meg. Det var så mye jeg hadde lyst å lære. Jeg hadde en drøm om å studere og få en utdanning. Jeg likte ikke det far sa. Jeg gråt og bad om å få fortsette. Men han hadde bestemt seg. I vår familie var det de to eldre søsknene mine og en yngre bror, som skulle få utdanning. Det var avgjort. Noen måtte hjelpe i huset, og det skulle jeg gjøre, forteller 17 år gamle Rupkala Chaudhary.

Hun var helt knust. Skulle drømmene ende her? Skulle hun, som så mange andre, ende opp med å bli hushjelp? Og så giftes bort? Hun bestemte seg for at slik skulle det ikke bli.

Rupkalas eldste bror hadde gått på skole og utdannet seg til farmasøyt. Han hadde en god inntekt og var med å forsørge familien. En eldre søster hadde utdannet seg til lærer og hjalp også med penger til familien. For å betale for utdanningen hadde faren solgt noe av jorda si. Nå betaler barna tilbake ham, slik at han kan kjøpe jorda tilbake.

– Jeg og søsteren min måtte gå på offentlig skole mens guttene har gått på privatskole, som er dyrere og bedre. Det synes jeg er urettferdig. Fordi jeg er jente, får ikke jeg den samme muligheten som brødrene mine. Hadde jeg vært gutt, hadde det vært annerledes, sier Rupkala og forteller at hun gikk til læreren og fortalte at hun måtte slutte.

– Han ble med hjem og snakket med far. Selv om han fremdeles holdt fast på at jeg måtte slutte, var han ikke like sikker som før, forteller den unge jenta som også er med i en Samvadgruppe som blir drevet av ABC-Nepal, en av Strømmestiftelsens partnere i fjellandet.

– Også jentene i Samvadklassen ville snakke med faren min og be om at jeg fikk fortsette på skolen. De fortalte at også jeg ville gjøre mitt ytterste for å betale tilbake skolepengene når jeg hadde fått utdanning og jobb. Den eldste broren min, Chatan, snakket også med far om dette. Det er egentlig hans «skyld», alt dette, sier hun og smiler. En dag kom han til meg med en bok om Florence Nightingale. 
– Jeg ble helt betatt. Hun ble sykepleier og forandret sykepleiefaget.

Drømmen min er å bli sykepleier. Klarer jeg det vil det, være med å forandre livet mitt og landsbyen min. Far skal ikke få ødelegge drømmen min! 

I Samvad har vi lært å diskutere, og kunsten å argumentere. Så jeg drev på, forteller hun med et smil. Så begynte han å gi litt etter. Han kjente presset fra flere hold. Folk i landsbyen visste at utdanning var viktig og kom med litt penger for å hjelpe til. Vennene i Samvadgruppa samlet også inn penger til skolen.

– Og det hjalp. Far gav etter. Nå går jeg i andre klasse på videregående, og snart må jeg velge videreutdanning. Far sier at han ikke kan sende meg på sykepleierskolen, så det blir nok noe annet først, noe innen helsefag eller sosiale studier, men ikke sykepleien. Det er dyrt. Men han har lovet å selge land som kan betale for min utdanning, men så mye som til sykepleien har han ikke, for den yngste broren min må også få en god utdanning. Men, jeg har en plan B, og tar ett skritt om gangen. Det jeg gjør nå vil jeg ha god bruk for. Og arbeider jeg hardt, så håper jeg å få stipend slik at jeg kan komme inn på sykepleien. For det er fortsatt drømmen min, sier Rupkala.

– Jeg skal vise far at jeg kan, og at også jeg betaler tilbake det han har investert i meg, og mere til.