Gå til innhold Gå til navigasjon

Endelig selvstendig!

Endelig selvstendig!
I 28 år har jeg vært hjemme og laget mat, passet barn, ryddet i huset og strevd med tungt gårdsarbeid. Jeg har aldri lært å lese eller skrive, og ikke tjent mine egne penger. Før nå. En lønnet jobb gir meg styrke og bevissthet om hva jeg er i stand til å oppnå for meg selv og familien min. Det er så stort!

Mannen min fortalte meg alltid at min jobb var å være hjemme, ved hans side, så jeg var redd for å gjøre nye ting. I mange år trodde jeg det skulle være slik. Nå vet jeg bedre.

Jeg er kechua-indianer, født og oppvokst her i høyfjellet i Peru og kan verken lese eller skrive noe særlig, dessverre, for jeg har bare gått ett år på skolen. Mannen min, Ricardo, er bonde og dyrker poteter, bønner og frukt for vårt daglige bruk. Vi har to sønner, Richar på nitten og Jhon på ni år.

Før var jeg bare en husmor. Jeg flyttet inn hos mannen min da jeg var bare 17 år, og i alle disse årene har jeg arbeidet i huset med å lage mat, passe barna og hjelpe ham med gårdsarbeidet. Jeg kjente ikke til noe annet liv.

Fra mandag til søndag vasket jeg klær, gjorde rent og matet dyrene. Vi har høns, griser, ender og marsvin. Om kvelden gikk jeg ut med mat til mannen min på åkeren og hjalp ham med arbeidet. Hver eneste helg dro vi inn til søndagsmarkedet i byen for å prøve å bytte til oss andre varer vi trengte.

Vi hadde mange ganger ikke råd til verken mat, vann, strøm eller skolepenger, og var ofte sinte. Guttene våre trodde det var normalt at faren deres slo meg, og at vi kranglet hele tiden. Det gjorde jo min far med min mor, og hun protesterte aldri mot det, men aksepterte alt som måtte komme. Jeg følte meg bastet og bundet på hender og føtter, og gråt ofte over mitt miserable liv.

Da barna vokste opp, ble det enda verre, for da behøvde vi jo penger til skolegangen deres. Vi klarte aldri å kjøpe det lærerne sa at de trengte. Det holdt ikke lenger å bytte varer, vi måtte ha penger, men hadde det ikke. Da Richar var ferdig med grunnskolen, ville han gjerne ta høyere skolegang, for han hadde så lyst til å bli arkitekt, men vi klarte ikke å finansiere det. Jeg ønsket så inderlig at livet skulle vært annerledes, så jeg kunne oppfylt drømmen hans. Han er veldig intelligent og hadde virkelig fortjent å studere!

Men heldigvis er de sorgene fortid nå. For ett år siden ble jeg nemlig invitert til å delta i voksenopplæringskurs sammen med andre kvinner herfra, og det forandret alt! Her lærte jeg mye om vold mot kvinner, og at det var viktig at vi ble økonomisk uavhengige. For når vi tjener våre egne penger, blir vi respektert på en annen måte. (Artikkelen fortsetter under bildet)



Mannen min likte ikke at jeg ble med der, men da kom det noen fra de lokale myndighetene og sa til ham at det var viktig. Etter hvert forandret han mening, og nå motiverer han meg til å lære nye ting og arbeide hardt. Han ser etter dyrene, så jeg kan komme meg avgårde.

Jeg fikk også større selvtillit og begynte å ta noen sjanser i stedet for å være redd og vente passivt på at mannen min skulle ta alle avgjørelser. På kurset lærte vi blant annet om matlaging, helse og ernæring, og da jeg fikk høre at myndighetene trengte kokker til å lage skolemat, søkte jeg på jobben. Jeg måtte vise både i teori og praksis hva jeg kunne foran en komité. Jeg var SÅ nervøs, for jeg har jo aldri hatt en betalt jobb før! Det var en haug av andre søkere, men tenk: Jeg fikk en av plassene!

I det øyeblikket følte jeg meg som den lykkeligste kvinnen i verden! Dette var mitt livs sjanse! Umiddelbart så jeg for meg sønnen min som arkitekt. Det er en utdannelse du må inn til de største byene for å få, på universitetet! Så nå studerer han drømmen sin, og jeg betaler den for ham.

Mannen min og jeg krangler ikke lenger. Hvis vi er uenige, prøver vi å snakke rolig om det i stedet for. Begge prøver å løse problemene – sammen. Hele familien min er forandret!

Jeg tenker så smått på å starte et spisested her i huset, så vi snakker om å bygge på huset. Tenk å kunne ha sin egen, lille restaurant! Å ha en lønnet jobb gir meg styrke og bevissthet om hva jeg er i stand til å oppnå for meg selv og familien min. Det er så stort!

Lucia (47), skolekokk fra høyfjellene i Peru