Gå til innhold Gå til navigasjon

Hjelp til selvhjelp = ansvar for egen utvikling

Hjelp til selvhjelp = ansvar for egen utvikling
Bistand er i fokus.

Kronikk: Bistand er i fokus. NRK-dokumentaren «Den gode viljen» fra i vinter, ser ut til å ha forløst en liten porsjon dårlig samvittighet og mye skriveglede.

Det er en grense for hvor mye akademisk retorikk vi, som fortsatt tror på det bistanden kan utrette, skal fortsette med å akseptere. Den siste i rekken av bistands-kritikere er BI-professor Anne Welle-Strand. I en kronikk i Aftenposten var hennes budskap at bistandsorganisasjonene opprettholder bistanden for sin egen del – at bistandsmiljøene ikke søker viten og kunnskap, at bistanden gjør mer skade enn gavn, at bistanden mer er for nordmenns gode vilje og samvittighet enn den er for dem som skulle få hjelp.

Vi skal være de første til å innrømme at deler av vår felles bistandshistorie ikke er til å skryte av. Det er ikke alt som er gjort like bra, og det er slett ikke alt som har gitt den utviklingen i folks levestandard og hverdagsliv som vi kunne håpe på. Men vi lærer. Og vi tar kunnskapen med oss. Vi kommer ikke videre med å fortsette å ramse opp igjen alt som gikk galt for 40 – 50 – 60 år siden.

Hjelp til selvhjelp er et begrep som er brukt siden norsk utviklingsbistand ble opprettet i 1952. Og det er nettopp hjelp til selvhjelp som har vært Strømmestiftelsens motivasjon i nå 37 år.
I et av de siste programmene i «Den gode viljen» ble Suma Kaare, lederen for senter for utviklingsstudier i Tanzania, intervjuet. Hun sier blant annet at bistanden må «bidra til å øke ansvarsfølelsen hos innbyggerne og hos myndighetene. Dersom bistanden fokuserer på disse to områdene – da får vi utvikling».

Bistand må stille krav til mottakere, og mottakerne må stilles til ansvar for sin egen utvikling – eller mangel på den. Det vi kan bidra med er alt fra å lytte til enkeltmenneskers behov, til hva lokalsamfunnets behov er, og til hva politikere og samfunn trenger. Vi skal fortsette å gi hjelp til selvhjelp, og være brikker i deres planer for å oppnå de målene de ønsker å oppnå. I Vest-Afrika har vi inngått et samarbeid med tre lands regjeringer. Der inngår nå vårt utdanningskonsept Speed School i en nasjonal strategi for at barn som er falt utenfor skolesystemet skal komme tilbake på skolebenken. Dette kunne aldri skjedd uten at de tre landenes regjeringer selv har sett at dette passer i deres strategier om å nå tusenårsmålene for utdanning til alle innen 2015.

Enhver organisasjon eller virksomhet må tåle kritikk. Enhver som ønsker å oppnå endringer må utsettes for korrigering og justering – uten det kommer vi ikke videre. Norsk bistand har stått oppe i medvind og motbør i snart 60 år – norsk solidaritetsarbeid – misjon og bistand har vært mye lenger. Det er ganske så nedlatende fra Welle-Strand når hun betegner norsk bistand som en «fortsettelse av den velmente linjen fra misjonærene – bare tilsatt noe sosialistisk ideologi etter hvert».
«Den gode viljen» og flere andre reportasjer og eksempler, rapporter og møter med mennesker på grasrota, viser at det skjer fattigdomsutrydding etter bistandsorganisasjonene. De gode resultatene er det mange av. De trosbaserte organisasjonene med sine store nettverk har også sine gode resultater å vise til og være stolte av. Det gir løfter for fremtiden – og det gir tro på at bistanden er mer enn akademisk retorikk vi i bistandsmiljøene skal fortsette å akseptere.

Øyvind Aadland
generalsekretær i Strømmestiftelsen