Gå til innhold Gå til navigasjon

Guttehjemmet på Kaputiei

"Å være fattig er å ikke ha et godt selvbilde – å føle seg fordømt. Å være fattig er å ikke være anerkjent som menneske – å bli sett ned på og sett forbi".

Egil Mongstad, Kaputiei, Kenya

I en forferdelig brann i Mathareslummen i Nairobi brant foreldrene til Martin Mazete (bildet over) inne og døde. Martin og broren overlevde. En tante tok seg av de to barna. Men fattigdom sendte de to på gata der de ble plukket opp av Ingrid Munro i Jamii Bora. Nå har de begge to bodd 12 år på guttehjemmet som ble startet av Jamii Bora, først i småbyen Kitengela og nå på Kaputiei utenfor Nairobi.

Det er livat i det nye guttehjemmet nå. Penger til å bygge er kommet fra ABCenter i Kristiansand og andre givere på Sør-Vestlandet. Endelig har de 36 tenåringene og ungdommene fra 13 - 20 år fått flytte inn i det nye hjemmet sitt. De siste årene har de bodd i den nye byen, Kaputiei, i noen av husene som ikke er solgt, men det har selvsagt ikke vært tilfredsstillende.
- Nå har vi fått det slik vi vil ha det. Vi har alt her – det er kort vei til skolen, og det er mye enklere å gjøre felles aktiviteter. Alt blir så mye mer lettvint og mer oversiktlig, sier guttehjemmets leder, Peter Girago. Han har ikke fått spisesalen og kjøkkenet helt ferdig ennå, og han mangler strøm.
-Men det kommer, det er mye bedre dette enn det vi hadde før, sier han optimistisk.

I et rom i et av de nye husene spiller to gutter bordtennis mens en av guttene vasker klær. Fra et annet rom spilles det musikk og i et tredje sitter noen gutter på sengekanten og snakker sammen.  
Utenfor løfter Moses Mungan og James N’dongo vekter. Moses, som vokste opp på gata i Nairobi, er på det Kenyanske vektløfterlandslaget. Laget forsøkte å kvalifisere seg til OL i London, men de klarte ikke kravene. Det motiverer Moses bare til å trene enda mer og jobbe hardt slik at de kan klare å kvalifisere seg til neste OL.

Ute på den åpne plassen har Martin Mazete satt frem trommene. Kompisen Josef N’deritu danser i takt med musikken. Moses vokste opp på gata i Kayole, en av slummene i Nairobi. Han har bodd på guttehjemmet i 10 år – og hater livet på gata.
- Det beste med å være her er at det er trygt. Jeg har en seng, jeg kan spise meg mett og jeg har klær jeg kan skifte. Det hadde jeg ikke på gata, forteller han. Nå drømmer han om en fremtid som skuespiller og danser.

Bak trommesettet sitter Martin Mazete.
 - Mitt største ønske er å studere jus og bli advokat, sier han. Han er blitt 18 år nå. Det er gått 12 år siden han og broren ble plukket opp på gata og tatt med til guttehjemmet i Kitengela. Nå har han bare dette skoleåret igjen på videregående. Etter det vet han ikke helt hva som venter han. Han vet hva han vil, men han vet ikke om han klarer det.
- Det er så mye urettferdighet i verden, og urett og galt som skjer i samfunnet. Jeg vil at vi skal få et mer rettferdig samfunn der vi alle har de samme mulighetene og de samme rettighetene. Det har vi ikke i Kenya. Men selv om det er dette jeg ønsker å få til, vet jeg ikke om jeg klarer det. Å studere koster penger. Jeg har ikke de pengene og heller ikke noen som kan hjelpe meg med å betale studiene mine. Og uten utdanning kan jeg heller ikke ta opp kampen mot det jeg mener skaper urettferdighet: nemlig korrupsjon, stammetilhørighet og fattigdom, sier Martin.

Han tror det er mulig å gjøre noe for å endre dette, men endringen må komme innenfra hos hvert enkelt menneske.
- Det er der vi må begynne og drømmen om at dette kan skje i mitt land – for vi trenger det - den tror jeg fortsatt på. Derfor vil jeg så gjerne være med å gjøre mitt for å motarbeide de kreftene som bryter ned samfunnet vårt, som ikke vil skape likhet for alle mennesker. Å være fattig er å ikke ha et godt selvbilde – å føle seg fordømt. Fattigdommens brutalitet er å ikke være anerkjent som menneske – å bli sett ned på og sett forbi. Det har jeg opplevd og det er vondt. Det vil jeg endre. Det er ikke riktig at det skal fortsette å være slik, sier Martin Mazete.