Gå til innhold Gå til navigasjon

Forlatt men ikke glemt

– Maria! Mariaaa! Det var mor som ropte. Hun hadde høy og sint stemme. – Vi skal til byen, ta på deg de varme skoene og jakka di.

Maria hoppet rundt og svingte rundt av glede. Til byen, det var moro. Det var ikke så ofte hun fikk være med ned dit. – Kan jeg ikke få lov til å ta på meg de fine røde skoene mine? Maria hadde lyst til å pynte seg, slik de fleste jenter på fem år har når de skal til byen med mor. Men mor var urokkelig:

– Se å få på deg det jeg har gitt beskjed om, og det litt kjapt! Vi har ikke hele dagen på oss.

Mor virket sint. Hun hold Maria hardt i hånda og drog henne med seg inn på de overlessede bussene som skulle fra El Alto ned til byen La Paz i Bolivia. Mor hold hard og bestemt i hånda til Maria. Det gjorde vondt.

Det var fullt på bussen. Hun kikket opp på en dame lange fletter og et bølgende skjørt overdrysset med fargerike fugler i glitrende silke.

– Jeg har lyst til å være en slik skinnende fugl som kan være fri og fly over himmelen. Maria stod i egne dagdrømmer. Det var tydelig at hun hadde sagt disse tankene høyt, for plutselig hørte hun moras stemme:

– Slutt å tulle! Ingen kan bli en fugl, og i hvert fall ikke en vakker en. Bare se på deg selv! Mor ristet på hodet. Maria og mor kjempet seg av bussen nede i byen. Maria var på gråten.Men hun ville ikke gråte. Hun kjempet og svelget. Gikk og gikk, så fort de små beina kunne bære henne. Mor halte og dro. Plutselig stoppet mor opp ved en benk. – Sitt her og vent på meg. Ikke gå noe sted, var beskjeden.

Så var hun borte.

Maria satte seg ned. I begynnelsen var det gøy. Det var så mange folk å se på. Voksne og barn. Gateselgere, kontorfolk og skopussere. Tiden gikk.

Det ble mørkt. Maria satt på benken og var redd. Hva skulle hun gjøre?

Hun begynte å synge litt, men det vonde forsvant ikke. Hun kunne ikke veien hjem. Det ble veldig kaldt. Mamma måtte komme. Hun hadde jo sagt det. Hun begynte å rope, men ingen mamma kom.

Den natta ble Maria ei gatejente.

Heldigvis fant «englene» fra Alalay den lille jenta som bodde alene på gata. Da jeg traff Maria for en tid tilbake, bodde hun i en av barnelandsbyene hos Alalay. Her fikk hun en ny start. Et nytt hjem, et lunt herberge – og trygge voksne som gav kjærlighet, drøssevis av kjærlighet.

I dag blomstrer Maria. Hun vet at hun er ønsket og elsket av mennesker med varme hjerter. Og de vil aldri forlate henne. Innimellom drømmer hun om å bli en skinnende, fri fugl som svever høyt på himmelen. Men fremdeles lurer hun på hva som skjedde den natta for lenge siden. Ble mora påkjørt, eller forlot hun sin lille femåring med viten og vilje? Det siste er for vondt å tenke på.

Hver dag blir barn i Bolivia forlatt og overlatt til seg selv. De tror de er glemt av alle. Vil du hjelpe gatebarna? Gi en julegave.