Gå til innhold Gå til navigasjon

Ett år siden skjelvet

"Det er mulig å skape et nytt Haiti" står det på bussen fremfor oss.

Vi snegler oss frem i trafikken gjennom den travle markedsgata som ligger ned mot havna i bydelen Carrefour i Port au Prince.

Langs veien - mellom sammenraste bygninger, søppel og skrot selges mat, klær, sko, vann, bygningsartikler. Det meste av det du ønsker å finne i en travel markedsgate kan du sikkert finne her. Folk er opptatt av å selge - vil tjene penger til dagens måltider - så sove litt og så tilbake på gata neste dag.

Dagen i dag er annerledes. Dagen i dag (onsdag 12. januar 2011) er minnedagen, dagen i dag er ettårsdagen for et av vår tids største jordskjelv. Jordskjelvet i Haiti er skjelvet der de fleste mistet noen kjære, noen de kjente, en mor, en far, en datter, en sønn, en kjæreste, en kone, en mann, en venn. I dag søger haitierne sammen i kirkene og ute på gatene. De selger ikke i dag. I dag ber de sammen for hverandre, for dem som mistet noen for de som døde.

I går besøkte jeg tre skoler i Leogane og møtte jeg en gruppe mennesker som arbeidet med å arbeide på vei. Prosjektet er en del av et "penger for arbeid" tiltak støtte av britiske Tearfund. For mange av disse menneskene var arbeidet avgjørende for om de kunne spise et eller to måltider om dagen. Før jordskjelvet - da alt også da var fattig her, var det likevel annerledes. Vi kunne spise to til tre måltider den gangen. Men det kan vi ikke nå, fortalte de. Senere på dagen var vi i et klubbhus for barn. Denne dagen lærte de om hvor viktig det var å pusse tennene og de lærte å vaske hendene for å unngå sykdommer som for eksempel kolera.

I tillegg til alle de andre utfordringene dette landet står over for er noe av det mest kritiske å komme igang med utdanning for barn. Haiti er et av de landene i verden med færrest barn i skole. Det er dyrt og etter jordskjelvet er det blitt enda dyrere for foreldrene fordi de ikke har arbeid å gå til.

I Strømmestiftelsen regner vi med å bygge noen skoler og vi ønsker å bidra med våre midler til at noen titalls mennesker kan få nytt hjem og ny sikkerhet over livene sine og vi ser om vi kan støtte noen av de aller fattigste familiene med skolepenger.

I klubbhuset en landsby i Leogane vasker 13 år gamle Rosalyn hendene. Det gjør også de andre barna. Det kan være mellom 30 og 40 i alle aldre fra to år og oppover til 13 - 14. De aller fleste går på skole og de bor i teltleire - eller under pressenninger satt opp på ruinene etter det som en gang var deres hjem. For Rosalyn er dette en sjanse å gjøre noe annet. Foreldrene har sagt at det er fint at hun er med her.
- Jeg lærer noe nytt her og det forteller jeg videre til dem og vennene mine, sier hun.

På vei tilbake til gjestehuset i Port au Prince er natten i ferd med å sluke dagen. Den lave kveldssola kaster gull over byen og livet. Mennesker haster forbi, noen står og venter på noe eller noen, andre sitter på ruinene etter det som var et hus - kanskje var de her de bodde og en gang hadde et hjem. De lange skyggene i den lave kveldssola blander seg i støvet etter bilene som kjører forbi.

Ved parlamentsbygningen rigger en gruppe vestlige musikere en scene. Det er et år siden jordskjelvet som ødela så mye for så mange i et land det meste fra før ikke fungerte - ikke på grunn av menneskene som bor her, men på grunn av politikerne som styrer her. La oss håpe at morgendagens politikere vil være med å bygge drømmen slik det stod på bussen, men det er nok først da det er mulig å skape et nytt Haiti.