Gå til innhold Gå til navigasjon

De undertryktes stemmer

– Min plass var på kjøkkenet. Jeg fikk ikke engang bestemme over mine barn, sier trebarnsmoren Mary (36).

Tekst og foto: Harshani Weerasinghe og R. Wignesvari, Sri Lanka

Tamilske Mary Santosamery spilte rollen som den pliktoppfyllende husmoren godt. Hun kunne ikke annet. De fattige innbyggerne i arbeiderboligene på de store, kommersielle teplantasjene på Sri Lanka har sine nedarvede, undertrykkende skikker og tradisjoner. Sosial skikk og bruk på plantasjeområdet bestemmer hva som er tillatt og ikke.

De fleste kvinner her lever et undertrykt liv i samfunnets ytterste avkroker. Mannen tar alle beslutninger i familiespørsmål uten å konsultere kona, og spiller ellers en fullstendig dominerende rolle. Vold mot kvinner i hjemmet er vanlig. Kvinner får heller ikke ha arbeid som gir inntekter. Jenter med utdanning går arbeidsløse, og kvinner kan ikke inneha embetsstillinger på plantasjen.

Et nytt kvinnelig lederskap
DREAM-programmet ønsker å styrke kvinners rettigheter i samfunnet, derfor opprettet de små grupper på plantasjen. En liten gruppe på 5-6 kvinner er det ideelle stedet for dem å ta opp ting de er opptatt av, som problemer de har hjemme. Her kan de forsøke å finne løsninger sammen.

Som gruppeleder opplevde Mary for første gang i sitt liv at hun fikk lov til å mene noe, ta beslutninger og ha en ledende rolle. Gjennom gruppa ble hun gradvis mer bevisstgjort på de urettferdige forholdene som eksisterte mellom kjønnene.

Hun fikk vite om sine rettigheter som menneske og kvinne, og at barna også hadde rettigheter. I tillegg fikk hun opplæring i inntektsgenererende arbeid og økonomi. Alt dette førte til at selvfølelsen og selvtilliten hennes ble styrket.

– Det at jeg ble betrodd ansvar i gruppa mi, var motiverende. Jeg fikk etter hvert tilliten til dem som var med i de andre gruppene også, og alle medlemmene valgte meg til slutt som leder i landsbyorganisasjonen. Dette ga meg så stor tro på meg selv at jeg bestemte meg for at jeg skulle klare å møte alle utfordringer i lokalsamfunnet med hevet hode!

Ikke lenger stemmeløs
Men Mary skulle bryte enda flere barrierer som leder. Selv om hun fortsatt ikke fikk ha noen stilling på plantasjens kontorer, siden de fortsatt kun var for menn, ble hun utpekt som sekretær i en større lokal organisasjon. Videre ble hun representant i organisasjonens besluttende komité, og ble involvert i alle prosessene der beslutninger skulle tas.

Det var enorme fremskritt for henne. Nå var ballen begynt å rulle. Hun ble satt til å ha kontroll og oversikt over alle som fikk mikrofinanslån. Hun hjalp til med å gjennomføre inntektsgenererende aktiviteter og forhandlet med myndighetene om å få offentlige tjenester til plantasjeområdet.

Sist, men ikke minst: Hun oppnådde anerkjennelse på hjemmebane. Ektemannen lot henne nå få ta del i beslutningene i hjemmet, og hun sto på for å skaffe utdanning til barna sine.

– Nå diskuterer jeg viktige ting med mannen min, spesielt det som går på å skaffe inntekter, barnas skolesituasjon og andre beslutninger, forteller hun, med stolthet i blikket.

Mary var blitt et skikkelig forbilde for de andre kvinnene, og det ble lagt merke til forandringen som skjedde med henne – også blant mennene, som nå tok henne på alvor og hørte på henne.

– Tradisjonelt sett blir ikke en kvinnes lederskap anerkjent i det tamilske samfunnet, selv ikke innen familien. Menn søker ikke våre meninger. Men dette har forandret seg på grunn av DREAM-gruppene og landsbyorganisasjonen, avslutter Mary.