Gå til innhold Gå til navigasjon

Bonden – kua og mikrofinans

Bonden – kua og mikrofinans
Bonden Disan Iga fra Uganda.

FAKTA/BAKGRUNN: - Det vi trenger er muligheten for å låne når vi har behov for penger. Mikrofinans gir oss den sjansen, sier bonden Disan Iga på landsbygda i Uganda.

Små lån – rask vekst, står det på visittkortet til Moses Kasasa. Men lederen i mikrofinansselskapet RUCREF (rural credit finance company Ltd.) trenger mer penger for at enda flere skal få være med på denne veksten.

- Det oppleves som det nå er en tørke i tilgangen på penger til mikrofinans. Mange vil låne, men investorene er litt tilbakeholdne med å investere i mikrofinans. Men har vi ikke har pengene kan vi heller ikke være med å oppfylle drømmene til dem som ønsker lån fra oss, sier Moses Kasasa.

Selskapet han leder ble startet i 1997 og har siden hatt en kraftig vekst. Når ser det i midlertid ut for at veksten vil flate ut og at tilgangen til penger bremser litt opp. Uro i pengemarkedet, og opprulling av en stor korrupsjonssak ved statsministerens kontor i Uganda, gjør det ikke bedre. Det øker også presset på tilgang av penger fra institusjoner folk kan stole på. Men det er ikke nok penger.

En av dem som har lån fra RUCREF er 78 år gamle Disan Iga. I åtte år har han vært med i en lånegruppe. Gruppa har ti medlemmer og medlemmene står ansvarlige for hverandres lån. Dette var helt nytt for den erfarne bonden. Tidligere hadde han også lånt penger fra pengelånere, men til en mye høyere pris.
- De er lånehaier og utnytter at det er noen som har behov for å låne dermed blir det svært dyre lån. Pengene vi låner nå kan vi håndtere på en grei måte, sier han.

Gjennom snart et helt liv hadde Disan Iga og kona Lydia dyrket kaffe, mais og matoke (bananer). På det vesle småbruket har de oppfostret to barn. De har levd gjennom to terrorregimer og navnet Idi Amin kaller fortsatt frem svært vonde minner. Men det er ikke noe de tenker på. Med lånene Disan har tatt frem til nå, har han kunnet utvide gården sin. Nå dyrker han også grønsaker, han har gris, og har kjøpt kyr. Det siste lånet han har nå er på million shilling, litt over 2000 kroner.
- Lånene har virkelig gitt oss flere ben å stå på, sier Isan og Lydia og ler hjertelig.

Den grønne gressbakken fremfor huset haller skrått ned mot veien som noen timer lenger fremme ender opp i Goma i Congo. Huset er malt i blått. Den ene dattera og hennes barn, bor hjemme. Trafikken forbi huset er stor. På baksiden har ekteparet en kjøkkenhage der de dyrker tomater, og grønsker. Her står bananplantene på rekke og innimellom står kaffetrærne.
- Kaffe er det vi tjener mest på, sier de to.

Nylig kjøpte ekteparet tre kyr. Lånet gjorde det mulig. Men nå har de bare ei ku og en kalv igjen.
- For noen måneder siden kom det tyver og stjal de. Vi merket at de kom, men vi turte ikke å gjøre noe, sier de.
- Kua er en kryssing og koster mer enn våre tradisjonelle kyr, men den gir mer melk. Nå kan vi selge melk og samtidig ha til den daglige dietten vår, sier Lydia.

- Det vi trenger er muligheten for å låne når vi har behov for penger. Mikrofinans gir oss den sjansen. Uten hadde vi ikke hatt det så bra som nå – det gir oss trygghet – det gir oss mulighet til å ta vare på dattera og barnebarnet vårt og selv om det fortsatt kan være og er utfordringer så har dette gitt oss muligheter vi ikke hadde før, sier Disan og Lydia og smiler. For nå smiler også morgendagen til det voksne ekteparet på landsbygda i Uganda utenfor Kampala.