Gå til innhold Gå til navigasjon

Best bistand per krone

Best bistand per krone
Når arbeidet til en bistandsorganisasjon skal vurderes, er det de endelige resultatene i form av utvikling og redusert fattigdom vi bør bli dømt etter.

Kronikk: Når arbeidet til en bistandsorganisasjon skal vurderes, er det de endelige resultatene i form av utvikling og redusert fattigdom vi bør bli dømt etter.

Av Øyvind Aadland, generalsekretær i Strømmestiftelsen

Som leder for en bistandsorganisasjon, er det ett spørsmål jeg får oftere enn andre: Hvordan kan jeg være sikker på at pengene jeg gir virkelig kommer frem dit de skal? Tilliten til at Strømmestiftelsen og alle andre bistandsorganisasjoner bruker gaver og offentlige midler på klokeste vis, er en forutsetning for at vi skal lykke i vårt prosjekt: Å bygge stiger som folk kan bruke til å klatre ut av fattigdommen.De som spør, vil gjerne forsikre seg om at pengene de bidrar med virkelig blir brukt til å bekjempe fattigdommen. Forsvinner mye på veien fra Norge til en landsby i Afrika eller et prosjekt i Nepal? Hvor mange øre av hver krone «kommer dit de skal»? Det er en naturlig tanke, at jo mer av midlene som kommer ubeskåret frem til de som trenger hjelp, jo mer effektivt er bistandsarbeidet.

Vi som arbeider med bistand er selvsagt like opptatt av at midlene skal brukes best mulig, og vi arbeider hele tiden for å holde egne kostnader nede. Men er hjelpeorganisasjoner som bruker minst penger på administrasjon, nødvendigvis «best» til å forvalte givernes penger? Vi vil hevde det er et større bilde som avgjør hva som gir best bistand per krone.
Det er lett å drive bistand slik at andelen penger til administrasjon blir uslåelig lav: Samle alle pengene fra giverne våre i sekker og dele dem ut i fattige landsbyer. God bistand? Neppe. Selv med en administrasjonsprosent på 0,0001.

Det er nemlig mye mer enn administrasjonsprosenten som avgjør om bistand gir god utvikling. Her er de spørsmålene som virkelig betyr noe:Har vi gode virkemidler? Når vi riktig målgruppe? Har vi dyktige og motiverte medarbeidere på alle nivåer til å gjennomføre arbeidet? Fører vårt arbeid til at folk har det bedre 5, 10 og 50 år etter at vi har trukket oss ut av området? Å få til alt dette krever mer administrasjon enn det nevnte penger-ut-av-sekken-prosjektet.

Norske bistandsorganisasjoner kan i all hovedsak vise til en anstendig administrasjonsprosent. For Strømmestiftelsen er den for eksempel 4,5 %. I tillegg brukes 10,9% på å samle inn mer penger til arbeidet. Men det betyr ikke at de resterende 84,6 prosentene utbetales direkte til de vi hjelper. Vårt ansvar er å bruke disse pengene slik at vi skaper varige endringer for så mange som mulig. De fleste seriøse utviklingsorganisasjoner i Norge er medlem av Innsamlingskontrollen, som stiller minstekrav til hvordan man regner administrasjonsprosenten. Likevel er det rom for organisasjonene til å løse dette på ulike måter.

Strømmestiftelsen tror på en desentralisert struktur der arbeidet direkte med de fattige gjøres av lokale samarbeidsorganisasjoner og våre egne ansatte kommer fra landene vi jobber i. Noe av formålspengene våre går til å planlegge og kvalitetssikre prosjektene ved hovedkontoret i Norge. Men størstedelen av formålspengene går ut av Norge til blant annet å lønne menneskene som utdanner fattige, hjelpe landsbyer å organisere seg og legge til rette for spare- og lånegrupper. Pengene og kunnskapen de skaper, blir i stor grad igjen i samfunnet der vi jobber for å skape utvikling. Noen land er svært «billige» å jobbe i, man får mer ut av hver enkelt norsk krone enn andre. Enkelte land har så mye korrupsjon og politisk usikkerhet at det koster ekstra både å drive og kontrollere prosjektvirksomheten. Hvor skal man bruke pengene? Hvordan? Det finnes ikke fasitsvar, og ulike modeller gir forskjellige utslag i sluttregnskapet.

Kaster vi bistandspengene ut av vinduet – Eller er det mulig at man får igjen verdier som til og med kan overgå hundrelappen man puttet på bøssa? For eksempel: For knappe 400 kroner kan ei jente i Bangladesh få et ettårig kurs som hjelper henne til å unngå skjebnen som barnebrud, gir henne yrkesutdanning med muligheter til å få jobb og til å kunne bidra økonomisk til familien. Hva er dette verdt for jenta? Hva betyr det for Bangladesh når mer enn 100 000 tenåringsjenter bidrar i alt fra å skape bedre hygienisk praksis i landsbyene til å søke offentlige midler og selv bidra til en god utvikling av hele landsbyen? Hva i Norge finner du til en stykkpris på 400 kroner som gir i nærheten av slike resultater? Med eller uten administrasjonsprosent.

Det er en selvfølge for bedrifter å rapportere om resultater. I bistandsbransjen måler vi ikke resultater kun i penger. Det er mer komplisert å måle hvordan mennesker får tro på seg selv, ressurser til å gi barna mat, sende dem på skole og oppdra dem godt. Det måles ikke i kroner og øre når enkeltmennesker får frihet fra et liv i fattigdom og undertrykkelse, styrker sine muligheter, sine rettigheter, sin selvrespekt og deltakelse. Det finnes ikke noe litermål for verdighet. Utviklingsorganisasjoners jobb er å bruke pengene vi er blitt betrodd mest mulig effektivt – slik at flest mulig mennesker får et bedre liv. Og at det varer.

Hvis ikke bistanden gir utvikling, hjelper det lite hvor fine planer vi har eller hvor lav administrasjonsprosenten er. Pengene våre givere betror oss må brukes til å hjelpe mennesker ut av fattigdom og lokalsamfunn til å stå på egne ben.  Vi må levere resultater. Så enkelt, så vanskelig.

Det avgjørende er kanskje ikke hvor høy administrasjonsprosenten er. Spørsmålet er vel egentlig: Virker det?