Gå til innhold Gå til navigasjon

- Nå kan jeg kjøpe sko til barna mine

Sickan Diarra (37) fra Mali har seks barn. Frem til hun var 35 år kunne hun verken lese, skrive eller regne.

Tekst og foto: Kristine Storesletten Sødal

For to år siden begynte hun i et alfabetiseringsprogram, og det har forandret hverdagen hennes på mange måter. Men det var spesielt én forandring hun fortalte meg om, som overrasket meg veldig. Det er vanskelig å sette seg inn i hvordan det er å ikke ha utdanning, ikke kunne lese og skrive. Da jeg var på reise i Mali nå i februar snakket jeg med mange kvinner som er med i alfabetiseringsprogram gjennom Strømmestiftelsen.

Jeg la da merke til at de la mest vekt på å lære å regne. De syntes selvsagt det var veldig bra å kunne forstå teksten på et skilt og å kunne skrive navnet sitt, men det å forstå tall ble ofte trukket fram som enda viktigere. Flere jeg snakket med beskrev det som å komme ut av et mørke, og det var viktig for dem at de ikke lenger kunne bli lurt på markedet. Møtet med Sickan Diarra fikk meg virkelig til å forstå hvor vanskelig det er å være analfabet.

Jeg møtte henne i en landsby hvor jeg overnattet, Sikkaso, helt sør i landet. Landsbyen er slik man virkelig forestiller seg en afrikansk landsby, med stråhytter, barn som leker og husdyr som vandrer fredfullt omkring. Sickan har seks barn og er 37 år gammel. Hun har et strålende smil og et blikk som gir inntrykk av at dette er ei dame med tæl. Selv har hun altså hele livet vært analfabet, men forteller meg oppglødd at alle barna hennes har skolegang.

De siste par årene har hun fått mulighet til å være med i både alfabetiseringsklasse og spare- og lånegruppe hos Strømmestiftelsens lokale partner. Det har virkelig endret mye, for det å være analfabet gjorde på mange måter livet vanskelig for henne. Når hun forteller meg at barna nå er stolte av henne, er det tydelig at dette er noe som rører henne i dypet.

- Alt er så mye lettere nå, med utdanning. På markedet selger jeg salaten jeg dyrker, og der kjøper jeg salt som jeg igjen selger i landsbyen. Det utgjør en stor forskjell for meg at jeg nå ikke lenger blir lurt, sier Sickan med et smil.

Når hun skulle beskrive hva som var den største forandringen i livet hennes, sa hun noe jeg aldri kommer til å glemme: «Nå kan jeg kjøpe sko til barna mine». Jeg tolket dette som at hun nå hadde råd til sko på grunn av det hun hadde tjent gjennom spare- og lånegruppa. Men etter hvert forsto jeg at det ikke var dette hun mente. Hun hadde rett og slett ikke hatt begrep på skostørrelsen tidligere, men nå kunne hun både måle og beregne!

Slike ting tar jo jeg som en selvfølge, men det ble en tankevekker for meg at dette også må læres. Mine egne hverdags-utfordringer er så annerledes enn Sickan sine, men vi deler begge ønsket om at våre barn skal ha det godt og ha de tingene de trenger. Og som mødre vil vi gjøre alt vi kan for å skaffe dem det.

Ønsker du å hjelpe en mor? Bruk skjemaet her og bli Fattigdomsbekjemper.