Gå til innhold Gå til navigasjon

- Jeg kommer aldri til å glemme

- Jeg kommer aldri til å glemme
- Tallet på døde, ødeleggelsene, antall hjemløse og omfanget av katastrofen var så overveldende, forteller regiondirektør for Strømmestiftelsen, Nimal Martinus.

Det er ti år siden nå. Med voldsom kraft rammet en av de største naturkatastrofene i moderne tid det naturskjønne Sri Lanka. Om morgenen slo en kjempebølge inn over strender og hjem, og tok tusenvis med seg til en våt grav.

TEMA: 10 ÅR ETTER TSUNAMIEN/SRI LANKA

Tekst: Nadeeja Abeyasekera

- Det var vel ikke en eneste en av oss her på Sri Lanka som ikke ble berørt av kjempebølga den morgenen. Jeg hadde selv familie i noen områder ved kysten. Jeg ville hjelpe dem. Men i tillegg måtte også jeg løfte blikket. For overordnet alt annet var de enorme ødeleggelsene og lidelsene som hele nasjonen vår ble påført, forteller Nimal Martinus.

Han er regiondirektør for Strømmestiftelsens arbeid i Asia og var, som de aller fleste denne andre juledagsmorgen, sammen med familien da meldinga om tsunamien kom. (Saken fortsetter under bildet)

egoda-uyanaTSUNAMIEN, 26.12.2004.

  • Et jordskjelv med styrke 9,3 på Richters skala ved kysten vest for Sumatra i Indonesia.
  • Tsunamien utvikler bølger på opp mot 20 meter.
  • 14 land ble rammet. 228.000 mennesker mistet livet.
  • 1,7 millioner ble hjemløse.
  • Land som ble hardest rammet var: Indonesia, Sri Lanka, Malaysia, Thailand og India.
  • 40 000 mistet livet på Sri Lanka og 600.000 familier ble hjemløse.
  • Strømmestiftelsen gav nødhjelp til 2000 familier, og langsiktig bistand til over 33.000 familier.


MOBILISERTE
- Hva vi stod overfor, ble mer og mer klart for oss etter hvert som omfanget av katastrofen gikk opp for oss alle. Vi fikk også meldinger fra de andre landene som var rammet, og begynte å forstå hvilken enorm katastrofe dette var.

- Hva skulle vi gjøre, hva kunne vi gjøre, hvordan skulle vi arbeide? Vi mobiliserte alle vi kunne få tak i fra kontoret og fikk tak i mange frivillige. Behovet for hjelp var skrikende, forteller Martinus.

NØDHJELP
- Sammen med hovedkontoret i Kristiansand planla vi hva vi skulle gjøre, hvordan vi skulle jobbe og hvordan vi kunne hjelpe. Vi samlet informasjon fra våre samarbeidspartnere, og med de ressursene vi hadde begynte vi å kjøpe inn og distribuere varer som skulle dekke basisbehovene til dem vi skulle jobbe med.

- Folk trengte tak over hodet, og det var skrikende behov for vann, tepper, mat og medisiner. Vi jobbet tett sammen med våre lokale samarbeidspartnere, myndigheter, kirker, templer og moskeer. Vi ville nå så bredt ut som mulig, forteller Nimal.

Arbeidet ble en kamp mot tiden.
- Vi organiserte våre partnere, satte opp ulike arbeids- og koordineringsgrupper med hver sine ansvarsområder, og koordinerte arbeidet med nasjonale myndigheter. Vann var en av de største utfordringene. Brønner var ødelagt av saltvann og kraftig forurenset, så vi begynte å rense brønner.

- Etter hvert startet vi også arbeid med å finne mer permanente og sikre steder å bo for dem som hadde mistet hjemmene sine. Mange følte at det var utrygt å bo i de store og overfylte leirene, spesielt de med barn, forteller Nimal. (Saken fortsetter under bildet)

sp68cd02
REHABILITERING
I starten sørget Strømmestiftelsen for telt, vann, pledd og sanitære forhold til 2000 familier.

Rehabiliteringsfasen som kom etterpå var et omfattende og vanskelig arbeid å ta fatt på, et arbeid som noen steder varte i flere år.
- Det var en krevende periode. Mange ble rett og slett late, gjorde seg avhengige av hjelp og utnyttet den rause tilgangen på nødhjelp. Fra nødhjelp var det viktig å komme i gang med et langsiktig og bærekraftig rehabiliteringsarbeid.

- I fiskerlandsbyene fikk de båter, garn, motorer og annet viktig redskap for å komme i gang med å fiske. Litt etter litt begynte folk å arbeide, klarte å skape et levebrød og startet med å bygge opp igjen et liv, forteller Nimal Martinus. (Saken fortsetter under bildet)

sp68ce97
IKKE FORBEREDT
Han innrømmer at verken han eller Strømmestiftelsen var forberedt på en katastrofe som den som kom.
- Tallet på døde, ødeleggelsene, antall hjemløse og omfanget av katastrofen var så overveldende.

- Folk fikk store psykiske problemer og klarte ikke takle livet videre, og mange var redde for at en ny tsunami skulle ramme, sier Nimal.

Han forteller også om organisasjoner som gikk utenom lokale myndigheter, og som tilbød høye lønninger og gjorde at lokale organisasjoner mistet nøkkelpersonale og kompetanse.

- Pengebruken var i noen tilfeller helt uforståelig, og nådde ikke frem til dem som virkelig hadde behov. Det er ille at myndighetene våre ikke klarte å overvåke og stoppe det, sier regiondirektøren. (Saken fortsetter under bildet)


VEIEN VIDERE
I Strømmestiftelsen arbeidet vi med tsunamirehabilitering gjennom 19 lokale institusjoner og partnere.

- Det var viktigere for oss at folk kom tilbake i arbeid fremfor at de fikk gaver for å klare seg. Vi satte derfor i gang et prosjekt der folk fikk betalt for å rydde.

33 000 familier ble med i dette programmet. Vi støttet også arbeid som gikk ut på å bearbeide den psykiske påkjenningen tsunamien hadde påført barn og voksne, og vi bygde opp små og lokale mikrofinansorganisasjoner.

- Vi ville gi langsiktig bistand og bygge bærekraftige lokalsamfunn som kunne klare seg videre når oppmerksomheten på tsunamien hadde lagt seg. Mens mange organisasjoner forlot landsbyene og tsunamiofrene etter kort tid, ble vi der i flere år.

- Målet var at mennesker skulle få en sjanse til å bygge seg opp med livskraftige og gode samfunn.

Tsunamien var en enorm katastrofe. Nærmere 40.000 mennesker døde på Sri Lanka, og 600.000 familier mistet hjemmene sine.

- I tragedien var det godt å se hvordan vi på mange måter klarte å stå sammen for å hjelpe hverandre, sier Nimal.

- Det er mange minner jeg vil glemme etter denne tragedien, men det å se og oppleve hvordan selv de aller fattigste kunne dele det lille de hadde med dem som ikke hadde noen ting igjen, det er opplevelser jeg for alltid vil bære med meg som forgylte øyeblikk, sier Nimal Martinus.