Gå til innhold Gå til navigasjon

Når et liv koster 600 kroner

Når et liv koster 600 kroner
I Bangladesh traff Tina Sødal 30 år gamle Jahana Begum som lærte Tina noe viktig om den enorme forskjellen mellom å ha ingenting og det å faktisk ha muligheter.

Noen ganger kan ikke liv reddes. Selv om det bare koster noen hundrelapper.

Etter å ha jobbet over ti år i bistand har jeg vært på mange feltbesøk. 
Det er alltid lærerikt, og jeg har møtt sterke, flotte mennesker i mange av verdens fattigste land. Jeg har igjen og igjen blitt imponert og overrasket over hvor uendelig mye styrke som finnes i mennesker til å endre sin livssituasjon - om de bare får muligheter. 

Forrige uke var jeg i Cox Bazar i Bangladesh, som i disse dager får stor internasjonal oppmerksomhet på grunn av flyktningeleiren med en million Rohingyaer fra Myanmar. Menneskene her har vært utsatt for grusomme overgrep og fortjener verdens oppmerksomhet, men i skyggen av flyktningene lever en lokalbefolkning på en million mennesker, som også fra før hadde det svært vanskelig. 

En av disse er 30 år gamle Jahana Begum. Hun lærte meg noe viktig om den enorme forskjellen mellom å ha ingenting og det å faktisk ha muligheter. Hun beskrev hvor mye det betyr for henne å nå være en del av et fellesskap, slik hun har blitt gjennom vårt arbeid. 

Jahana er med i en selvhjelpsgruppe som jobber med sparing og det å kreve sine rettigheter fra lokale myndigheter. Store voller som beskytter mot de jevnlige oversvømmelsene som rammer landsbyen, er et resultat av dette. Vollene utgjør en betydelig forskjell i menneskers liv. Men det var ikke det eneste Jahana kunne fortelle om: Gjennom sparing hadde de fått installert strøm i husene sine, og nå gikk samtlige barn på skole. Gjennom gruppene står de også bedre rustet i møte med helseproblemer, ettersom de nå har tilgang på oppsparte midler. 

Jeg spurte om hun kunne gi eksempel på hvordan det var før om noen ble syke. Svaret var brutalt, enkelt og konkret. Hennes svigerinne hadde blitt dødssyk og kommet på sykehus. Hun trengte tre blodoverføringer, men storfamilien klarte bare å skrape sammen midler til én overføring. Svigerinnen døde som et resultat av manglende behandling. 

Hva koster en blodoverføring, spør jeg. Svaret jeg får er at det koster i underkant av 300 kroner. 600 kroner skilte liv og død i dette tilfellet.

Dette gir ettertanke i den jevnlige og viktige debatten om hvorvidt bistand virker og om det egentlig skjer endringer. I møter som dette får jeg en påminnelse av viktigheten av å kjempe for en mer rettferdig verden. Mor Teresa sa en gang at man ikke kan endre verden alene, men man kan kaste en sten i vannet som lager mange ringer i vannet. 

Det er vondt å tenke på at det gikk så galt for denne kvinnen. Jeg skulle virkelig ønske Jahana var blitt med i vårt arbeid tidligere, så svigerinnen kunne ha bli reddet. Samtidig gjør dette møtet meg motivert til å fortsette dette viktige arbeidet. Det er avgjørende at vi ikke lukker øynene for verdens dype urettferdighet, men er med på å gjøre en forskjell der vi har mulighet.