Gå til innhold Gå til navigasjon

Julenissens sanne ansikt

Julenissens sanne ansikt
Tre julenissesekker fra den opprinnelige julenissen for 1700 år siden reddet tre jentene fra menneskehandel.

Jeg har avslørt Julenissen
. Og han viste seg å være en nisse jeg gjerne vil jeg tro på, skriver Asle Stalleland.

Jeg skal ærlig innrømme det. I mange år har jeg hatt et heller anstrengt forhold til julenissen. Det er kanskje urettferdig av meg, men jeg holder ham delvis ansvarlig for at jeg desember etter desember ender med å bruke altfor mye tid og penger på ting jeg egentlig ikke synes burde være nødvendig.
Han, som på julekvelden kommer inn døra (av en eller annen merkelig grunn alltid når jeg er på do), og sier ”er det noen snille barn her”. Mens jeg (av nøyaktig like merkelige grunner) kan føle hvordan han selv også merker at dette er feil i det han uttaler ordene som denne kvelden messes ut over hele den rike delen av verden.

En slik nisse kan jeg rett og slett ikke tro på. Hans prosjekt har feilet. Selv om jula har utrolig mye godt i seg i samvær med familie og hygge, har nissens og min jul i altfor stor grad blitt stress og pengebruk som av og til kan gi oss vond smak i munnen.

Så, for et par dager siden møtte jeg meg sjøl nokså kraftig i døra. I år dukket nissen opp der jeg minst ventet det.

Jeg gjorde et internettsøk i forbindelse med en artikkel jeg skrev om medgift, godtgjørelsen brudens familie må betale til brudgommens familie i mange områder av verden. Midt mellom artiklene om hvordan denne skikken holder familier konstant fattigdom, dukker den originale julenissen – St. Nikolaus fra Lykia opp. Sentralt i legenden om helgenen som senere er blitt omskapt til vår tids Santa Claus, er nemlig en historie om medgift.

Blant de aller første gavene nissen delte ut, var et bidrag til tre ofre for medgift. 
Her kommer legenden som er en av verdens vakreste julefortellinger, og grunnen til min gryende tro på nissen: 

En familiefar i byen Parata hadde tapt alle sine penger. Han hadde ikke råd til å betale medgiften for sine tre døtre. I desperasjon ville han selge dem til bordell. Julenissen ville det annerledes.Familiefaren var stolt, og Julenissen visste at han ikke ville ta imot penger hvis han ga dem direkte til ham. Derfor kom St. Nikolaus om natten, nærmere bestemt natten før den eldste jenta kom i gifteferdig alder. St. Nikolaus kastet en sekk med penger gjennom vinduet, det var akkurat nok til medgiften. Det samme gjentok seg da den nest eldste skulle gifte seg. Nå var faren så nysgjerrig på hvem som var den hemmelige velgjøreren, at det kom Julenissen for øre at han ville sitte vakt og følge med natten før den yngste far gifteklar. Nissen visste imidlertid råd. Han klatret opp på taket og slapp sekken ned i pipa. Tilfeldigvis hadde den yngste datteren hengt sine strømper til tørk over glørne i peisen kvelden før, og sekken landet ned i en av strømpene... 

Tre julenissesekker reddet de tre jentene fra liv som sexslaver.
Plutselig finner jeg altså julenissen midt blant verdens lidende mennesker. Julenissens gjerninger minner om den utrettelige jobben som også i dag blir gjort for å hindre at fortvilte foreldre selger barna sine. En julenisse som forhindrer salg av barn, det er en julenisse jeg kan tro på. 

Heldigvis har vi lært litt på de 1700 årene som har gått siden St. Nikolaus reddet de tre jomfruene i Parata. Når Strømmestiftelsen i dag jobber for å hjelpe mennesker som lider på grunn av undertrykkende skikker som medgiften, betaler vi dem ikke ut av det. Vi jobber heller for å fjerne den grunnleggende årsaken til den menneskelige lidelsen. I Bangladesh der selvmord er den vanligste dødsårsaken blant jenter i tenårene, gir utdannings- og bevisstgjøringsprogrammet Shonglap jenter muligheten til selv å tjene penger og bli en ressurs for familien. Dermed finnes det ikke lenger noen grunn til at svigerforeldrene skal forlange penger for å ”ta seg av dem” når de gifter seg med sønnen deres. 

Nå tror jeg på julenissen og hans prosjekt. I jula skal vi med god samvittighet ta til oss det beste den har å by på. Men vi skal heller ikke glemme menneskene den ordentlige julenissen besøkte. De som virkelig trenger noe ekstra, om det er en ensom nabo, syk tante, eller ei ung, undertrykt jente i Bangladesh. Som den ekte julenissen lærte oss – den største gleden vi kan ha er givergleden.

 

 

Asle Stalleland, leder media – og samfunnskontakt
Strømmestiftelsen