Gå til innhold Gå til navigasjon

Ingen paroler for 45 år gamle Flores

Ingen paroler for 45 år gamle Flores
Når gravemaskinene kommer må Flores forlate hjemmet hun og mannen har bygd opp. Da blir Flores hjemløs og barna gatebarn.

Parolene er mange og varierte når banner bæres gjennom gatene på kvinnedagen den 8. mars. Men det er ingen som bærer banner for 45 år gamle Flores.

Flores er enke. Hun bor i en liten landsby noen mil utenfor byen Gulu nord i Uganda. Da mannen døde for noen år siden, ble hun ikke bare alenemor med ansvar for en hel familie. Hun mistet også retten til å arve og overta jorda hun og mannen eide sammen, og som de hadde arbeidet på gjennom hele livet.

For da mannen døde, var det brødrene hans som overtok eiendommen. De solgte jorda Flores og mannen hadde dyrket videre til en eiendomsutvikler som vil bruke den til næringsområde.
Den dagen eiendommen ble overtatt av brødrene ble Flores og barna så å si hjemløse. De bor fortsatt her, men når traktorene og gravemaskinene kommer vil barna bli gatebarn og mor hjemløs. «Landesa Rural Development Institute», en organisasjon i Uganda som arbeider for kvinners landretter, skriver at kvinners rett til å arve ofte avhenger av deres forhold til mannlige familiemedlemmer. Mens menn får retten til å arve allerede fra dagen de er født, er kvinners rett til å arve underordnet menns rettigheter.

På torsdag samles kvinner og menn i gatene, også under paroler om internasjonal solidaritet. Jeg håper fokuset er på de millioner av kvinner over hele verden som er ofre for et patriarkalsk system som holder dem nede og vedlikeholder og fremmer mannens urgamle og fremskutte posisjon i familien og samfunnet.

Likestilling er fortsatt et fremmedord i svært mange samfunn. Menn arver og overtar, og kvinnene blir ofte leilendinger til sin egen familie når mannen hun har vært gift med dør. Og det gjelder ikke bare retten til jord, men også ofte hvem det er som kan overta kopper og kar, panner og gryter.

Globalt er det et faktum at det er kvinnene som arbeider med jorda, dyrker, pløyer, hakker og sår og er ansvarlige for halvparten av verdens matvareproduksjon. I utviklingsland er 60 til 80 prosent av all maten som blir dyrket et resultat av frø sådd av kvinnehender. Og mens kun 20 prosent av alle åkrer og hager der maten vår dyrkes eies av kvinner, er det flest kvinner og barn som legger seg sultne hver eneste dag.  

Også i Uganda står kvinnene for 75 prosent av arbeidskraften i jordbruksproduksjonen. Men det er ikke de som eier jorden de jobber på – det får verken Flores, eller andre lov til. Selv om tall viser at så mange som 97 prosent av alle kvinner i Uganda har tilgang til landeiendommer, så er det faktisk kun sju prosent som har eiendomsrett til jorden de vitterlig eier.

Organisasjonen «Uganda Community Based Association for Women & Children Welfare» (UCOBAC) har intervjuet tre kvinner og 16 menn som alle arbeider med landspørsmål, om hva som er de mest vanlige problemene som dukker opp i forhold til kvinners rett til å eie land. Enker blir gjort arveløse, mannen rett og slett stjeler jorda, familiekonflikter, jord blir tatt av brødrene eller mannens slektninger nå han dør, er noen av problemstillingene som gjør kvinner arveløse og til leilendinger.

Dessverre er Uganda langt fra noe enestående eksempel. I Bangladesh, for eksempel, viser undersøkelser at kvinner bare eier to prosent av alt jordbruksland.  

Nedfelte kulturelle og patriarkalske systemer og kvinnefiendtlige lover og tradisjoner må utfordres dersom en skal endre dette, både bilateralt og gjennom utviklingssamarbeid. Kvinnediskriminering knyttet til landrettigheter gjør kvinner til gissel i sin egen familie. De arbeider med jorda, de dyrker den, sår og steller den. Samtidig har de ingen rettigheter til å arve eller eie den når mannen dør eller om hun for eksempel skulle skille seg. Ifølge FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) ville verdens matvareproduksjon økt med en tredel dersom kvinnene hadde samme tilgang til jord og ressurser som det mennene har. «Det kunne bety at det var 150 millioner færre sultne i verden», sier EU-kommissær for Internasjonalt samarbeid og utvikling Neven Mimica, i en tale han holdt i Roma for vel et år siden under temaet: “Kvinner er nøkkelen til en verden uten fattigdom og sult».

I Uganda blir Flores hjemløs og jordløs når gravemaskinene kommer.
I bærekraftsmålene har FN satt som mål nummer to å utrydde sult og oppnå matsikkerhet og bedre ernæring, samt å fremme et bærekraftig landbruk – altså en verden fri for sult og underernæring.

Da har vi ikke råd til å gjøre verken Flores eller millioner av andre kvinner arveløse.

 

Kristine Storesletten Sødal,
Generalsekretær i Strømmestiftelsen